Den salige Lucian Botovasoa (fr: Lucien) ble født en gang i 1908 i Vohipeno, en distriktsby i provinsen Fianarantsoa sørøst på Madagaskar, fra 2007 i distriktet Vohipeno i regionen Vatovavy-Fitovinany. Madagaskar var da en fransk koloni, Colonie de Madagascar et dépendances (1897-1958). Vohipeno er liten by på sør-øst kysten av Madagaskar ved elven Matitana (Matitanana), fire mil sør for Manakara og seks mil nord for Farafangana. Hans far Joseph Behandry var blitt døpt i 1902 og var en av de første madagassiske kristne etter at katolske misjonærer kom til Vohipeno i 1899. Hans mor Philomène Neviantsoa ble døpt etter ham, i 1925.
Lucian var den eldste av ni søsken med samme far og samme mor, og en av hans brødre het André. I 2012 var to av hans søsken fortsatt i live, broren André Mahazo og en søster. Fra 1918 gikk han på en statlig katolsk skole. Han ble døpt som tiåring i 1918 og mottok sin første kommunion som fjortenåring i 1922. Senere fullførte han sine studier fra 1922 til 1928 på jesuittkollegiet Saint-Joseph i Fianarantsoa i naboregionen Haute Matsiatra. I 1928 avsluttet han studiene og mottok diplom som lærer. Samme år begynte han å undervise i Vohipeno. Han tok som motto det samme som jesuittenes: Ad Majorem Dei Gloriam («For Guds større ære»), som han oversatte til madagassisk. Han gjorde det til en vane etter hver time å lese om helgeners liv til de studentene som ønsket å høre om dem, og han la ofte til egne kommentarer og oppmuntrende ord til studentene.
Den 10. oktober 1930 giftet den 22-årige Lucian seg i sognekirken i Vohipeno med den sekstenårige Suzanna Soazana, som var analfabet. Paret fikk åtte barn, hvorav bare fem overlevde, og hans hustru var gravid med den yngste da Lucian ble myrdet. Hans førstefødte, Vincent de Paul Hermann, ble født den 12. september 1931. P. Thomas Zafimasina fra Vohipeno og bispedømmets første innfødte prest, hadde nettopp blitt presteviet da sr. Marie-Joseph sa til Lucian at han ville ha blitt en fin prest og spurte ham om han noen ganger hadde angret på at han giftet seg. Men Botovasoa svarte uten å nøle: «Jeg har ikke den minste tvil i det hele tatt. Tvert imot er jeg glad for min stand fordi Gud kalte meg til å være legmann, gift og lærer. På denne måten lever jeg med folket i landsbyen, og for å vekke dem, kan jeg gjøre det som dere patre og søstre ikke kan, fordi de fleste av dem fortsatt er hedninger og jeg kan vise dem en kristen rolle som er tilgjengelig for dem fordi jeg ikke er en fremmed blant dem».
Lucian var en fremragende lærer. Han arbeidet ikke bare som landsbyens lærer, men også i sognet, med sjenerøs tilgjengelighet for de trengende. I tillegg til sitt morsmål madagassisk behersket han også kinesisk, tysk fransk og latin. Han var en eksepsjonell sanger og musiker og var til og med dirigent for menighetens kirkekor. Han ble også beskrevet som atletisk og en som alltid smilte. Lucian Botovasoa var blant de første som sluttet seg til «Korsfarerne for Jesu Hjerte» (Croisés du Cœur de Jésus) da gruppen ble opprettet i hans hjemby Vohipeno, og han ble opptatt den 18. august 1935. I 1936 ble han valgt til sekretær og kasserer, noe han forble helt til sin død.
Men han lengtet etter en vei av høyere perfeksjon, selv om han godt visste at han ikke kunne bli ordensmann så lenge han var gift. Han hadde ikke noe ønske om å forlate hustru og barn, men det han ønsket, var å bli en slags sekulær ordensmann. Derfor lette han i bøker etter helgener som var gift, men forgjeves. Men i 1940 kom han tilfeldigvis over en håndbok fra fransiskanernes tredjeorden, som straks appellerte til ham, og boken ble for ham en tekst for studier og meditasjon. Fransiskanernes tredjeorden var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Men sekulære ordener fantes ikke på Madagaskar, så han begynte å lete etter mennesker som han kunne gå sammen med og etablere en avdeling av ordenen i regionen. Men alle sa nei, fordi de var medlem av andre foreninger og ikke hadde noen tro på denne nyskapningen i bispedømmet. Men han ga seg ikke, og til slutt klarte han å verve noen overbevist kristne og spesielt en kvinnelig tjenestepike ved navn Marguerite Kembarakala, som var atten år eldre enn ham og som han forberedte til dåpen og hennes ekteskap. Sammen med dem grunnla han en slik avdeling. Det første brorskapet møttes ukentlig fra 1940.
Lucian ble opptatt i ordenen og ikledd ordensdrakten den 8. desember 1944. Han begynte dermed å leve et fattig liv av fransiskansk spiritualitet, karakterisert av en dyp fromhet og en brennende lengsel etter å bringe evangeliet overalt. Han fastet på onsdager og fredager, sto opp hver kveld ved midnatt for å be på sine knær, deretter gikk han til kirken klokken fire om morgenen for å be foran det hellige sakramentet før messen. Han ble fransiskansk i sjelen og brydde seg om sårede fugler, og han tålte ikke at noen skadet hans fugler. Han hadde rosenkransen hengende i beltet og ba den stadig på veien, på markene, på vei til skolen. Fordi han alltid hadde rosenkransen i hånden, fikk han tilnavnet grain de pikopiko. Pikopiko er de unge krusete skuddene av bregner, og deres korn ligner på rosenkransperler. Han foretok evangeliserende turer i det omkringliggende landskapet på lørdag eller søndag. På slutten av sitt liv bar han en hårskjorte under skjorten, uten å overdrive, men skjulte det heller ikke for sine studenter, som spurte ham hvorfor: «For å lære og ikke å gi etter for sine luner», svarte han.
Lucians hustru var kristen, og med hans hjelp ble hun med i «Marias døtre» (Filles de Marie), men hun hadde en vanskelig natur og skjelte ham ut ofte, til og med offentlig. Han reagerte alltid med mildhet og et smil, og han endte opp med å få henne til å le med ham. Men hun forsto ikke hva det betydde å strebe etter å tjene Gud i henhold til evangeliets budskap. Hun forsto heller ikke noe av sin manns nattlige bønner, hans faste og hans måte å kle seg på. Lucian kledde seg i enkle beige bukser og en kakiskjorte, for han understreket at «det er fargen på klærne som tertiarer bærer». Hans hustru irettesatte ham for ikke å bruke svarte bukser slik det var tradisjon for lærere, men han fortsatte å forklare henne at dette var uviktig i forhold til hans religiøse praksis. Hun kunne ikke fordra synet av bildet av den hellige Frans med ulven som Lucian hengte opp på veggen i deres hus. Hun sa: «Det er han som gjør deg gal!» Hun ga uttrykk for at hun fryktet at han kom til å forlate henne for å bli ordensmann, men da brøt han ut i latter og forsikret henne om at ingenting kunne ha vært fjernere for ham. Dessuten ville det å forlate hustru og barn være en stor synd.
Han oppfordret henne til å lage den vanlige gode maten i familien når han selv fastet, og han lot henne få satt inn fem gulltenner. Deres tredje barn, Gaïane ble født i 1939, og den fjerde Colomban i 1942, så det var i 1940 eller 1941 at han begynte å faste to ganger i uken, han var da 32 eller 33 år gammel. Han arbeidet overtid for å kunne gjøre hustruens liv litt mer komfortabelt. For i virkeligheten var livet hardt, for han hadde en svært lav lønn. Dessuten var presten krevende. For p. Garric var kolerisk og alkoholisert, og hver kveld hjalp Lucien, som aldri drakk, pateren fra baren til prestegården, med hjelp fra sjåføren. Han ledet noen ganger morgenbønnen når presten ikke kunne lese messe, men han lovet ham total lydighet.
Lucien ble en modell for sine medborgere når det gjaldt menneskelig suksess. Han var den eneste fra sin landsby Ambohimanarivo som hadde studert, og som kristen hadde hans ord og eksempel en betydelig vekt i samfunnslivet. Hans redelighet var legendarisk, og til denne dag blir det sagt i Vohipeno: «Gjør som Botovasoa som finner penger og returnerer dem til eieren».
På Brazzaville-konferansen i 1944 annonserte den franske eksillederen general Charles de Gaulle (1890-1970) at alle de franske koloniene skulle bli oversjøiske territorier med representasjon i den franske nasjonalforsamlingen. Etter krigen vokste kravet om uavhengighet for koloniene, og det gjaldt også på Madagaskar. Det første politiske partiet på Madagaskar ble grunnlagt, «Den demokratiske bevegelsen for madagassisk fornyelse» (Mouvement démocratique de la rénovation malgache – MDRM). Som reaksjon på dette nasjonalistiske uavhengighetspartiet ble det i juni 1946 grunnlagt et mer moderat og franskvennlig parti, «Partiet for de arveløse på Madagaskar» (Parti des déshérités de Madagascar – PADESM).
I 1946 var Tsimihoño, en tilhenger av uavhengighet, blitt proklamert som konge, klanleder eller høvding (Mpanjaka) for landsbyen Ambohimanarivo. I den egenskap rådde han over liv og død og ingen kunne motsette seg hans beslutninger. I slutten av 1946 ble en svoger av Lucian, Joseph Manjakafeno kalt Mbododo, en av aktørene i uavhengighetsbevegelsen under sin eldre bror, Tsimihoño. Mbododo, som hadde gjort en strålende innsats for Frankrike og var en tøff veteran, aktet ikke å gjenoppta samlivet med Lucians søster og oppførte seg svært dårlig. Lucian forbød sine brødre å gå inn i politikken: «Det vil ende i blod», sa han. Smålige historier om sjalusi var skjult bak politisk rivalisering.
Lucian var blitt direktør for skolen og bodde da nær kirken og prestegården i distriktet Vohimasina. Han var høyre hånd til sognepresten, som var knyttet til kolonistene og koloniadministrasjonen. Administrator Dumont og sogneprest Garric favoriserte åpent partiet mot uavhengighet. P. Garric meldte Lucian inn som medlem i det pro-franske partiet uten å fjerne ham fra hans stilling på skolen. Lucien adlød, men nektet å delta på møtene. Selv om Lucian var medlem av PADESM bare i navnet, ønsket partiet ham som kandidat ved valget til provinsforsamlingen i januar 1947 på grunn av hans kulturelle nivå og fordi han nøt generell tillit i befolkningen. Men han avslo bestemt, ettersom han mente at politikk var fremmed for ham og ikke noe han ønsket å knytte seg til. Han ble da offentlig fornærmet og fordømt av administratoren, og p. Garric beskyttet ham ikke. Likevel satte separatistene Lucien på svartelisten over fiender av folket.
Den politiske situasjonen i landet var svært spent. Partiet MDRM hadde forsøkt å oppnå uavhengighet for Madagaskar gjennom legale kanaler, men dette mislyktes. Den franske regjeringens skarpe svar radikaliserte deler av den madagassiske befolkningen, inkludert lederne for flere militante nasjonalistiske hemmelige selskap. Om kvelden den 29. mars 1947 gikk nasjonalister væpnet med spyd til koordinerte overraskelsesangrep mot militærbaser og franskeide plantasjer i den østlige delen av øya, konsentrert rundt Moramanga og Manakara. Opprøret spredte seg raskt til øyas sørlige del og nordover til hovedstaden Antananarivo i april, og de nasjonalistiske krigerne talte over en million. I mai sendte Frankrike soldater fra andre afrikanske kolonier, og de møtte opprøret med terror som massehenrettelser, tortur, voldtekter og nedbrenning av hele landsbyer. Tapstallene er beregnet til mellom 11 000 og 100 000. Nasjonalistene drepte rundt 550 franskmenn og 1 900 tilhengere av PADESM. I august 1948 var de fleste nasjonalistlederne drept eller arrestert, og opprøret var fullstendig slått ned innen desember 1948.
I den store uroen i regionen før opprøret brøt ut, ble prester og nonner pågrepet av nasjonalistene. Etter messen på palmesøndag den 30. mars 1947 spredte panikken seg i Vohipeno etter at det ble kjent at det hadde brutt ut opprør i Manakara, førti kilometer unna. Folk flyktet inn i skogen. Lucians far ordnet det for sin sønn å bli med til en liten eiendom på landet, rundt fire kilometer nord for byen, i et hjørne av dyp skog. Lucian adlød motvillig. I Vohipeno kom det også til væpnede sammenstøt mellom de to grupperingene, og på palmesøndag ble sognekirken brent ned. I Den stille uke skjedde det massakrer hvor kolonister og madagassiske tjenestemenn ble drept uten varsel. De som unnslapp, flyktet under militær beskyttelse og tok med seg presten og nonnene. I hele regionen ble kirker brent. I Vatomasina, hvor befolkningen var katolikker, var skadene begrenset. På misjonen ble kirken stengt og dørene spikret igjen, mens skolen berget, bare prestegården ble plyndret. I skogen ba Lucian ved foten av et tre og fikk også sin familie til å be. Han rømte fra massakren, men han visste at de kristne ble forlatt.
Lucian skjønte at han kunne bli tatt og drept på grunn av sin status som en religiøs lærer, men han fryktet ikke hva som ville skje med ham. Lenge før volden brøt ut pleide Lucian å gjenta for sin hustru: «Det vil ikke vare lenge, men jeg bryr meg ikke. Jeg vil dø og bli lykkelig. Min eneste smerte vil være å forlate deg, men jeg vil være nær deg». Til sin far sa han: «Min time er nær, trolig innen en måned», og til sine brødre sa han: «Det vil være noen som blir drept i vår familie, men vi vil ikke alle dø, kanskje bare en. Så vær tapre, gå tilbake til Gud og ha tillit». Til sr. Marie-Joseph sa han allerede åtte dager før den 29. mars: «Hvis noen blir drept, vil jeg bli den første».
Nå begynte høvdingens jakt på «den kristne læreren» Lucien Botovasoa, som var respektert av både katolikker og andre i Vohipeno. Den 9. april, onsdag etter påske, kom hans bror André Mahazo til ham med en beskjed fra høvding Tsimihoño: «Hvis læreren kommer tilbake, vil vi gi ham passerseddel, men hvis du ikke tar ham med hit, vil vi drepe hele hans familie». Lucians far gråt, og det samme gjorde hele familien. Lucian, som visste hva han kunne forvente, sa til dem: «Bli her og la meg gå alene». Deretter gikk han tilbake til byen sammen med sin bror. En usikker ro hersket der. I byen fant han ikke lenger noen prester eller nonner, for dem hadde myndighetene brakt til Manakara.
Mange sa at læreren var altfor kristen og irriterte mennesker av ond vilje, de som ønsket å utnytte lidelsene til å begå grusomme gjerninger. Lucian Botovasoa var for godt kjent for sin upartiskhet og for å opprettholde rettferdighet. Da opprøret begynte, kunne han med letthet ha overlevd enten ved å gå i dekning eller ved å dra til Manakara. Men han regnet det som en hellig plikt å se døden i øynene. Han ventet på martyriet og ville ikke la sjansen gå tapt ved å flykte.
Søndagen etter, første søndag etter påske, som tidligere hadde navnet Quasimodo etter begynnelsen på Introitus den dagen: Quasi modo geniti infantes («Som nyfødte barn») (1.Pet. 2,2), samlet Lucian de kristne som fortsatt var i byen, katolikker og protestanter, til bønn på søstrenes skole. De kom sammen i nonnenes arbeidsrom ettersom kirken var blitt stengt. Han ledet bønnen: «Hans siste messe», sa folket. De hadde dekket et bord med en hvit duk, kors og stearinlys. Han forkynte: «Vi lever Herrens påske, gjør dere klare, våre fiender kommer, hold ut», og deretter sang de.
Men han prøvde fortsatt å gjøre noe. Hans familie kom tilbake fra skogen tirsdag den 15. april. Onsdag den 16. planla han og kateketen å bruke passerseddelen for å gjenåpne kirken og skolen. Men samme kveld, i klanens hus, bestemte kongen seg for å drepe Lucian i tillegg til seks andre lavere embetsmenn som hadde overlevd. Torsdag den 17. april [mange kilder skriver feilaktig 14. april] var Lucian hjemme og spiste lunsj med sin hustru og sine barn. Da kom en god kristen kvinne fra Ambohimanarivo, Lucians hjemdistrikt. Hun hadde en sønn som var prest i Fort Dauphin, p. Raphael Robson. Hun sa: «Jeg hørte rykter om at læreren kommer til å bli innkalt i kveld til klanens hus». På det tidspunktet betydde dette at vedkommende skulle dømmes til døden. Lucians hustru begynte å gråte, og en av de yngre brødrene fikk et anfall av feber. Bare Lucian forble uberørt og sa: «Ja, jeg vet at høvdingen trenger meg. Ikke vær redde». Deretter ba han om at de rolig fullførte lunsjmåltidet.
Han tilkalte sin bror André og sa til ham: «Jeg skal dø i kveld, og det er til deg jeg betror min hustru og mine barn». Hans oppskremte hustru sa: «Heldigvis fikk vi høre om det på forhånd. Gå og gjem deg, for eksempel under taket på klokketårnet. Ingen vil finne deg der oppe». Lucian smilte: «Hvis de ikke finner meg, vil de forfølge og drepe dere. La meg gå!» Deretter ga han sin hustru sine siste anbefalinger om omsorgen og utdannelsen for deres barn, også det ufødte. Deres eldste sønn Vincent var da femten år gammel. Han sa til henne: «Jeg har ventet på dette øyeblikket lenge, jeg er klar. Jeg frykter ikke døden, jeg lengter etter den, det er lykken, men du kan ikke forstå det. Jeg er bare redd for det øyeblikket da macheten faller ned. Min eneste smerte er å la deg være alene med barna». Da løftet han hånden over henne og lovte at han alltid ville holde øye med henne og barna. Etter denne samtalen og helt til kvelden ba Lucian kontinuerlig og leste litt i sin bok med regelen for fransiskanertertiarene eller ba rosenkransen.
Rundt klokken ni om kvelden kom tre unge menn og banket på døren. Det var Lucians bror André og to fettere, som under trusler om selv å bli drept var sendt av klanhøvdingen Tsimihoño for å arrestere Lucian. De sa at han skulle bli med dem for å treffe høvdingen, som ønsket å dømme ham. Lucian reiste seg straks og sa at han var klar. Han gikk med raske skritt og uten et ord, passerte gjennom den lamslåtte folkemengden og inn i klanens hus. Der ble han invitert til å sitte ned og snakke med høvdingen, som sa: «Du er medlem av PADESM og du må dømmes». Dermed var dødsdommen avsagt uten noen form for rettssak. Vitner fortalte at Lucian sa med klar stemme uten å nøle: «Jeg vet at dere kommer til å drepe meg og jeg kan ikke unngå det. Hvis mitt liv vil redde livene til mange andre, så ikke nøl med å drepe meg. Det jeg ber deg om, er at dere ikke rører mine brødre». Denne anmodningen ble innvilget. Selv om Lucian tilbød sitt liv uten å klage, tok de ham ikke straks bort, men han ble invitert til å sitte ved siden av høvding Tsimihoño, og de snakket sammen i rundt en halv time før han ble ført bort.
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva som skjedde i den halvtimen, ettersom det foreligger motstridende vitnesbyrd fra dem som var til stede. Lucian skal ha profetert for kong Tsimihoño: «Konge, du vil dø som en kristen. Det vil bli svært vanskelig for deg, men frykt ikke, jeg vil være der ved siden av deg, og du vil bli døpt». Det sies at høvdingen ønsket å verve Botovasoa til å bli sekretær for MDRM i Ambohimanarivo, som han hadde gjort med andre lærere i andre landsbyer, men at Lucian nektet og sa: «Dere i dette partiet forfølger religionen, river medaljongene fra folks halser, tramper på korset, stenger kirkene for å gjøre dem om til ballsaler og dreper kristne. Du vet hvor dyrebar religionen er for meg, og det er umulig for meg å hjelpe et parti som motsetter seg den». Til tross for alle de smiskende talene som forsøkte å overbevise ham, var Botovasoa umulig å overbevise. Da gjorde høvdingen tegn og noen unge menn tok ham med seg. Det skjedde rundt klokken ti om kvelden.
På veien trøstet Lucian folk: «Be min familie om ikke å gråte, jeg er lykkelig. Det er Gud som tar meg bort». Da de kom til slakteriet ved bredden av elven Mattanana, ba Lucian om å få stanse og reflektere, og han knelte en tid i dyp refleksjon mens han ba høyt, før han fortsatte langs stien. Et øyevitne som forsto hans bønn perfekt, gjenga den slik: «Min Gud, tilgi disse mine brødre. Det er hardt for dem å utføre den plikten de nå har til å gjøre dette mot meg. Måtte mitt blod, spilt på jorden, bli til frelse for mitt land». Vitnet la til: «Svært beveget snudde jeg meg til en av mine ledsagere og mumlet til dem: ‘Dere skal til å drepe en mann som dette? Er dere ikke redde?’ De svarte: ‘Vi er plukket ut til dette oppdraget. Alle er redde for sine egne liv’».
Da de ønsket å binde Lucians hender, sa han: «Ikke bind meg for å drepe meg, jeg vil binde meg selv». Han rakte frem hendene som et kors. Ved elvebredden knelte han ned og gjenopptok sine bønner, og han gjentok de ordene han nettopp hadde sagt. Ingen våget å forstyrre hans bønner, så stor var deres respekt for ham. Han fortsatte å knele og bøyde seg frem mens han ventet på slaget. Nesten alle bødlene var unge menn som han hadde undervist på skolen på et tidspunkt. De var redde og nølte med å heve sverdet over hodet på den dødsdømte mannen. Til slutt snudde Lucian seg mot dem og sa: «Sørg for at dere hogger hodet av meg med ett eneste slag».
Sjefsbøddelen hogg da hodet av Lucian med ett slag av sitt sverd og de andre slo ham en etter en eller dyppet sine sverd i hans blod, i henhold til skikken. Deretter ble Lucians legeme kastet i vannet i elven Mattanana. Han var kledd i sine tertiarklær, kakijakke og beige bukser med et svart snøre som belte. Hans legeme ble ført bort av vannet, og de så ham flyte mot havet. Det var mellom klokken 22 og midnatt den 17. april 1947 i Ambohimanarivo i byen Manakara på Madagaskar. Han var 39 år gammel. Hans hode ble ikke helt hogd av, for det hang fortsatt fest på kroppen da den ble funnet et par dager senere.
Oppstanden på Madagaskar varte fra mars 1947 til desember 1948. Det førte til at den franske koloniadministrasjonen oppløste partiet MDRM og suspenderte midlertidig alle andre politiske partier, inkludert PADESM. Under oppstanden ble mellom 1 900 og 5 000 tilhengere av PADESM drept av nasjonalister som var tilhengere av MDRM. Etter at nasjonalistbevegelsen var knust i desember 1948, opplevde PADESM en økning i populariteten, hjulpet av fortsatt fransk støtte. Partiet vant flere viktige politiske valg på 1950-tallet. Men da prosessen for uavhengighet begynte, ble partiet splittet opp i konservative og progressive fraksjoner, og de sistnevnte brøt ut i desember 1956 for å danne det sosialdemokratiske partiet (Parti sociale démocrate – PSD). Med denne splittelsen og uavhengigheten i 1960 var tiden ute for PADESM.
Nyhetene om Lucians opptreden spredte seg raskt, og flere helbredelser ble tilskrevet ham. De gamle hegnet om stedet for Lucians martyrium. Et lite trekors ble plantet der helt fra begynnelsen, og det ble regelmessig erstattet av et nytt. De som hadde kjent Lucien Botovasoa, snakket ofte om hans gave for forsoning og kalte ham Ramosen’ny Fampihavanana, «forsoningens mester». I 1964, døende og forlatt av alle, ba høvding Tsimihoño om dåpen og mottok den, som Lucian hadde forutsagt for ham like før han ble ført ut for å bli drept.
Den første biskop av Farafangana (1958-70), Camille Chilouet CM (1899-1970), ba jesuittpateren Louis Deguise om å begynne studier av Lucians korte liv. Dessverre førte biskop Chilouets plutselige død til at p. Deguise ikke kunne utdype sine undersøkelser. Hans etterfølgere fulgte ikke opp saken, og faktisk var det i årevis et tabu å snakke om opprøret i 1947. P. Deguise skrev i 1968 ned det han hadde funnet ut om Lucian. I 2010 krevde lederne for klanhusene at et kapell skulle bygges på stedet for martyriet. Unge mennesker nøler ikke med å spille historien foran sine egne foreldre og besteforeldre.
Prosessen for hans saligkåring åpnet den 11. oktober 2011 etter at helligkåringskongregasjonen i Vatikanet hadde utstedt det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i Farafangana den 7. september 2011 og ble avsluttet der den 17. april 2013. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 21. mars 2014 et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 2015. Den 4. mai 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Lucians død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Dette åpnet veien for en snarlig saligkåring. Bispekonferansen på Madagaskar kunngjorde den 15. november 2017 at Botovasoa skulle saligkåres i Vohipeno i bispedømmet Farafangana den 15. april 2018.
Den 15. april 2018 ble han saligkåret. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending. Det skulle ha vært Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, men han kom seg ikke til Madagaskar på grunn av streik i flyselskapet Air France. I stedet ga paven oppdraget til kardinal Maurice Piat CSSp, erkebiskop av Port Louis på Mauritius, som uansett var til stede. I messen deltok også Madagaskars president Hery Rajaonarimampianina og hans familie samt den forrige presidenten, Andry Nirina Rajoelina (2009-14).
Lucians minnedag er dødsdagen 17. april. P. François Noiret SJ, en fransk jesuitt og antropolog som arbeidet på Madagaskar, har skrevet en biografi om ham: Lucien Botovasoa martyr à Madagascar.
Kilder: CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, ciofs.org, ofmcap.org, dioceseantsiranana-oloraiky.com, fr.radiovaticana.va, fr.zenit.org 6 juni 2012 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. april 2018