Den hellige Boswell av Melrose (d. 661)

Den hellige Boswell (Boisil) ble født tidlig på 600-tallet i Northumbria i Nord-England. Som ung mann ble han opplært i den irske monastiske tradisjonen av en ukjent mester i et ukjent kloster (flere kilder foreslår den hellige Aidan av Lindisfarne). Han ble i alle fall munk i klosteret Melrose (Mailros, Mailross) i en stor skog i Tweedale ved elven Tweed, da en del av det angelsaksiske Northumbria, men nå i Skottland. Der var den hellige Eata av Hexham abbed. Boswell ble raskt funnet verdig til å motta prestevielsen.

Legenden forteller at da Boswell var ferdig opplært, ble han sendt ut på misjonsarbeid av abbed Eata. Han kan ha reist ned Tweedside til han kom til et egnet sted, og han slo seg ned og bygde et kapell på toppen av en høyde overfor elven, nordøst for den gamle kirkegården. Det faktum at det var en kilde på høyden, kan ha bidratt til hans valg av sted.

Syke fra fjern og nær ble brakt til ham på høyden for å bli helbredet av hans urteremedier og fra de helbredende egenskapene til de to kildene ganske nær hans kapell som inneholdt oppløste jernsalter. Disse kildene er klart markert på dagens kart, The Wellbury Well like nedenfor hans kapell og The Hare Well nær St Boswells Burn («Hare» er en korrupsjon av «Heir», som betyr «hellig»). En ganske stor kommunitet vokste opp nær hans kapell. Dagens Maxton House er bygd på deler av dette området. Spor av bosetninger har blitt funnet i åkeren til venstre for Kirk Road.

Men snart kalte abbed Eata Boswell tilbake til Melrose for å ta over embetet som proepositus eller prior. Han forlot sitt arbeid i landsbyen, som senere ble kjent som St Boisil's. Ingen kom for å overta etter ham, og kapellet ble en ruin bortsett fra den mindre bygningen ved enden av det. Denne forble i god stand og sto fortsatt i 1794. Den ble kalt en «Queer», det skotske ordet for et kor i en kirke. I Boswells tid hadde bygningen vært brukt til å feire bryllup og dåp samt til gudstjenester når forsamlingen var liten.

Prior Boswell i Melrose var høyt aktet av sine samtidige for sin lærdhet, fromhet og profetier eller overnaturlige intuisjon. Hans ry for hellighet var så høyt at den hellige Cuthbert av Lindisfarne, som da var en ung mann, heller dro til Melrose i 651 enn til det mer berømte Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Da Cuthbert ankom og presenterte seg i Melrose, sto prior Boswell tilfeldigvis ved klosterporten, og han sa til de andre munkene: «Se Herrens tjener». Han fikk tillatelse fra abbed Eata til å oppta ham i kommuniteten med det samme, og han forsikret seg om at han «våket, ba, arbeidet og leste hardere enn noen annen». Det var dermed fra sin prior at Cuthbert lærte Den hellige skrift. Lærer og elev ble nære venner.

Boswell var også kjent for sine prekenreiser i de omliggende landsbyene, og dem pleide også Cuthbert å bli med på. Både han og den hellige Beda den Ærverdige beundret ham høyt. Treenighetens hellige navn var alltid på Boswells lepper, og han gjentok navnet Jesus Kristus med øm kjærlighet. Han utbrøt ofte: «Hvor god en Jesus vi har!», og han gråt så inderlig at tilhørerne ble revet med og gråt med ham.

Rundt 660 forlot Eata Melrose for å grunnlegge klosteret Ripon i Yorkshire, og han tok Cuthbert med seg. Boswell etterfulgte Eata som abbed i Melrose. Men året etter vendte Eata og Cuthbert tilbake fra Ripon fordi de ikke ville la seg påtvinge de romerske skikkene, blant annet for beregningen av påsken. Da ble Cuthbert rammet av pesten og var døden nær, men Boswell profeterte at Cuthbert skulle overleve pesten, men at han selv skulle dø av den.

Cuthbert ble ganske riktig frisk, og Boswell ble rammet av pesten. Han forutsa at han kom til å dø om syv dager, og i denne tiden leste han og Cuthbert sammen Boswells favoritt, nemlig Johannesevangeliet. Før Boswell døde, kom han med sin mest berømte profeti, da han forutsa Cuthberts opphøyelse til biskop av Lindisfarne og den store innflytelsen han ville få på den northumbriske Kirken. Det var denne profetien som var hovedårsaken til at Cuthbert aksepterte bispeverdigheten da kong Egfrid senere insisterte.

Deretter døde han den 7. juli 661 og ble gravlagt i Melrose. Eata ble igjen abbed og Cuthbert overtok som prior. Beda forteller at Boswell fortsatte etter sin død å interessere seg spesielt i å oppnå guddommelig nåde og gunst for sitt land og sine venner. Han viste seg to ganger for en av sine disipler og ga ham i oppdrag å forsikre den hellige Egbert av Iona (Ecgberht), som i en visjon hadde blitt stanset fra å forkynne evangeliet i Tyskland, at Gud beordret ham til å reparere den hellige Kolumbas kloster på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter Kolumba (= due på latin; hebr: iona). Han skulle også reparere et kloster på Orknøyene og å instruere begge klostrene i den riktige måten å beregne påsken.

Mange mirakler skjedde snart ved Boswells grav, og det gjorde at hans legeme ble overført til et praktfullt utskåret skrin. Boswells relikvier ble i likhet med Beda den Ærverdiges overført til Durham i 1030 av den tyvaktige presten Alfred Westow (Ælfred), og de ble bisatt ved siden av hans disippel Cuthbert.

Et stort fragment av hans gravmæle fra 700-tallet ble brakt fra Old Melrose til det nærliggende klosteret Jedburgh Abbey, hvor det er bevart i museet. Der kan man se tre fragmenter av kremhvit sandstein, to fra Jedburgh og et fra Ancrum. Disse kunne ha vært fra en sarkofag, og ifølge The Ancient Monuments of Roxburghshire er de fra rundt år 700, og de kan være fra det skrinet som ble laget til Boswells levninger. Det er påpekt at da Boswells knokler ble brakt til Durham, ville det ikke lenger være bruk for skrinet og bitene kan ha blitt flyttet til Jedburgh og Ancrum.

Manuskriptet av Johannesevangeliet fra Stonyhurst College, skrevet i uncialskrift fra 700-tallet og på et tidlig tidspunkt plassert i Cuthberts kiste, stammet trolig fra Wearmouth eller Jarrow, som begge ble grunnlagt etter Boswells død. Hvis det er riktig, kan det ikke ha vært Boswells eget eksemplar. Boswell har gitt sitt navn til St. Boswells i Roxburghshire, hvor en kirke var viet til ham og hvor det pleide å bli avholdt et marked den 18. juli, St. Boswell's Fair.

Hans minnedag er dødsdagen 7. juli, med en translasjonsfest den 8. juni. I de tidlige kristne kalenderne feires han den 23. februar, mens bollandistene omtaler ham den 9. september. En kilde oppgir også 23. januar. Nesten alt som er kjent om Boswell, har vi fra Beda den Ærverdige.1 Beda fikk sine informasjoner fra Sigfrid, en munk i Jarrow som tidligere var opplært av Boswell i Melrose. Boswells berømmelse skyldes hovedsakelig hans forbindelse til sin store elev Cuthbert, men det er klart at mesteren var sin disippel verdig. Noen mener, basert på en noe tvilsom autoritet, at Boswell skrev visse teologiske verker, men disse har uansett ikke blitt bevart.

Sir David Stuart Erskine siterer i sin bok Annals of Dryburgh (1836) en ballade som forteller om grunnleggeren og munkene i klosteret. Denne delen omtaler Boswell, som ifølge balladen kom fra Frankrike.

That is the great St Boisille / He came from Franca Abbaville, / Upon the south burn built a cell / Just by the sainted holy well; / A church now stands upon this place / He ran a sainted holy race / The green he blest, and there a fair / Is held for sale of horse and mare, / Or mule or cow, or crinkum crack / Or a good coat to buy for back / St Boisil died on gay May day / On Eildon top where he did pray.

Man mener vanligvis at Boswell døde i Melrose, så forfatteren av balladen kan ha utøvd kunstnerlig frihet når han nevner Boswells død på Eildons. Bare en annen kilde oppgir Boswells fødested som Frankrike, og det er den statistiske beretningen for 1794.