Den salige Bernhard Lichtenberg (1875-1943)

Den salige Bernhard Lichtenberg ble født den 3. desember 1875 i Ohlau i Schlesien i det østlige Tyskland (nå Olawa i Polen). Han kom fra en middelklassefamilie og var den andre av fire sønner av kolonialhandleren August Lichtenberg. Småbyen Ohlau var nesten helt protestantisk, men Bernhard ble forbilledlig oppdratt i den katolske tro. Han vokste i den kristne ånd som familien var så rik på, og i Ohlau gikk han på grunnskolen. Han mottok sin første kommunion den 12. april 1887, og helt fra guttedagene gikk han til messe hver morgen sammen med moren.

Etter sin eksamen artium til påske den 12. mars 1895 studerte Bernhard i et semester filosofi i Innsbruck i Østerrike og deretter filosofi og teologi i Breslau (nå Wroclaw i Polen). Han ble presteviet den 21. juni 1899 i domkirken i Breslau av kardinal Georg Kopp av Breslau, 24 år gammel. Etter først å ha vært kapellan i kirken St. Jakob i Neisse, begynte han sin i 1900 sin pastorale tjeneste i Friedrichsberg ved den raskt voksende tyske hovedstaden Berlin. Han begynte i sognet St. Mauritius og arbeidet som kapellan og sogneprest i ulike menigheter i det enorme bispedømmet, inntil han i 1913 ble utnevnt til sogneprest av Jesu Hjerte i bydelen Charlottenburg, et sogn med 36.000 katolikker og bare én kirke med plass til 400 troende. I løpet av sin tid der (1913-31) delte han sognet i fem kapellandistrikter med hver sin kirke. Han sto også bak grunnleggelsen av et kloster.

Under Første verdenskrig var Bernhard Lichtenberg militærprest i gardegrenaderregiment nr 3 i Charlottenburg. Han fikk Røde Kors' fortjenstmedalje. I Berlin, hvor katolikkene var en minoritet og ofte ble hånet, forsvarte p. Bernhard Lichtenberg alltid modig Kirkens rettigheter, noe han ofte måtte ta konsekvensene av. Han var en typisk tysk konservativ av sin generasjon, med strengt syn på moral og lydighet, en sterk tilhenger av hierarkiet og lydighet til paven. Han var svært aktiv politisk i det katolske Sentrumspartiet, og en periode fra 1920 til 1930 satt han i det regionale parlamentet i Charlottenburg i Berlin. Samtidig var han en lidenskapelig tilhenger av rettferdighet og aktiv nestekjærlighet, og han støttet i 1931 den pasifistiske «Fredsligaen av tyske katolikker» (Friedensbundes Deutscher Katholiken). For disse og andre aksjoner ble han utsatt for en hetskampanje i naziavisen Der Angriff, hvor redaktøren da var Josef Goebbels. I 1926 ble han utnevnt til pavelig kammerherre (monsignore). Samme år reiste han til Den eukaristiske kongress i Chicago i USA.

I 1930 ble bispedømmet Berlin opprettet, og kirken St. Hedwig ble katedral og bispesete. I 1931 utnevnte byens første biskop, dr. Christian Schreiber, Bernhard til medlem av domkapitlet i katedralen som domkannik, og i 1932 ble han utnevnt til sogneprest (dompfarrer) av St. Hedwig. Da Hitler kom til makten i 1933, prøvde Bernhard forgjeves å overtale kardinal Bertram, den fungerende formannen for den tyske bispekonferansen, å protestere mot boikotten mot jødiske butikker. I 1933 undersøkte det tyske hemmelige politi Gestapo for første gang hans bolig.

I 1935 fikk Bernhard vite av en tysk sosialdemokrat om tilstanden i konsentrasjonsleiren Esterwegen. Han oppsøkte da Hermann Göring for å protestere mot grusomhetene i konsentrasjonsleirene. Göring nektet alt og krevde at han skulle tas i forvaring for å ha spredt løgner om den tyske staten. Konkordatet som ble undertegnet mellom Tyskland og Den hellige Stol i 1935, fikk den virkning at katolikkene ble fratatt en effektiv organisasjon i Det tredje rike, og motstanden ble en sak for enkeltpersoner.

I 1938 ble Bernhard utnevnt til domprost i Berlin, og året etter utnevnte paven ham til Apostolisk protonotar (den høyeste monsignore-graden). Han hjalp til med å distribuere hemmelige kopier av pave Pius XIs (1922-39) encyklika Mit brennender Sorge, som var forbudt i Tyskland. Biskop Konrad von Preysing (1880-1950) av Berlin (1935-50) ga senere Bernhard ansvaret for den pastorale omsorgen for døpte jøder (Hilfswerks beim Bischöflichen Ordinariat). I den egenskap reddet han mange jøder, og gjennom hans engasjement kunne utallige forfulgte komme seg til utlandet.

Etter masseødeleggelsen av jødenes eiendom som er kjent som Die Kristallnacht (Krystallnatten) den 10. november 1938, talte Bernhard samme kveld til sin menighet og sa at et tempel var satt i brann – «Og det er også et Guds hus» – og ba om bønner for jødene. Fra 1938 ble han kjent for at han under aftenbønnene i katedralen, som lå bare en kilometer fra Hitlers Reichskanzlei, ba for jødene, andre forfulgte og de som satt i fengsler og konsentrasjonsleirer, for de sårede og for falne soldater på begge sider. Han delte ideene til biskopen av Münster, den salige Klemens Augustin von Galen (1878-1946), og den 28. august 1941 protesterte han skriftlig mot nazistenes eutanasiprogram til lederen for legeforeningen og til rikskansleren Adolf Hitler.

Gestapo fulgte alle Lichtenbergs skritt og truet ham flere ganger. I oktober 1941 ble det spredt et anonymt innlegg av nazistisk opprinnelse, hvor det ble hevdet at alle som viste medfølelse med jødene, begikk høyforræderi mot fedrelandet. Domprost Lichtenberg ønsket å svare på denne trusselen med en offisiell protest, som han personlig ville lese opp fra prekestolen i messen den påfølgende søndagen. Men etter at han ble angitt av to kvinner, gjennomførte Gestapo en ransaking og fant de ferdige arkene med protesten. Derfor ble Lichtenberg arrestert den 23. oktober 1941.

Han ble ført til fengslene i Plotzensee og Moabit og anklaget for to forbrytelser: å ha bedt for jødene i stedet for arierne og at han hadde forberedt et manuskript mot det antisemittiske innlegget. Deretter fulgte Gestapos avhør av ham. Hans helse var allerede delikat, og det harde fengselslivet gjorde ham alvorlig syk, men han fikk ikke tillatelse til å bli overflyttet til et sunnere sted.

Den 22. mai 1942 ble han dømt til to års fengsel for forræderi og «misbruk av sin stilling». Til å begynne med måtte han sone i tukthuset Tegel i Berlin og deretter i gjennomgangsleiren Wuhlheide i Berlin. Hans ønske var å få bli prest i den jødiske gettoen Litzmannstadt i Lódz når han slapp ut, og dette formidlet han til biskop Konrad von Preysing, som besøkte ham fire ganger i fengselet. Lichtenberg var på det tidspunkt allerede alvorlig syk med hjerte- og nyrelidelser, men Gestapo anså hans nærvær i Berlin som en trussel og ga derfor ordre om at han skulle overføres til konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. Sitt siste brev fra Tegel underskrev han Der Gefangene im Herrn («Den fangne i Herren»).

Den 23. oktober 1943 ble han hentet i Tegel og overført til konsentrasjonsleiren Wuhlheide i Berlin, og den 28. oktober ble han satt på toget til Dachau. Men han kom aldri dit. Han var dødssyk og veide bare 66 pund (30 kg), så uten medisinsk hjelp var togreisen i praksis en dødsdom. Etter seks dager på toget var han allerede i lett koma, så da toget den 3. oktober passerte Hof i Bayern, ble han brakt til byens sykehus. Der døde han to dager senere, den 5. november 1943, 68 år gammel. Hans legeme ble brakt til Berlin for begravelse. I begravelsen på kirkegården ved St. Hedwig den 16. november fulgte en menneskemengde på 4.000 kisten, til tross for konstante luftangrep.

Bernhard Lichtenbergs saligkåringsprosess ble innledet i april 1965, og den 26. august 1965 ble hans legeme overført til krypten i katedralen St. Hedwig. Vatikanet anerkjente den 2. juli 1994 hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 23. juni 1996 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Berlin sammen med en annen martyr for naziregimet, den salige Karl Leisner. Hans minnedag er dødsdagen 5. november. Saligkåringen skjedde på Olympiastadion, som Hitler bygde til OL i 1936. Den 7. Juli 2004 ble Bernhard Lichtenberg tildelt ærestittelen «Rettferdig blant folkene» av det israelske holocaustsenteret Yad Vashem.