Den hellige Benedikta Cambiagio Frassinello (1791-1858)

Den hellige Benedikta Cambiagio (it: Benedetta) ble født den 2. oktober 1791 i Cilli, et lite område i innlandslandsbyen Langasco i provinsen og erkebispedømmet Genova i regionen Liguria i Nord-Italia. Hun kom fra en velstående og kristen familie og var den fjerde av fem barn av Giuseppe Cambiagio og Francesca Ghiglione. De var en familie av småbønder, og barna ble oppdratt strengt, men i et kjærlig miljø. Ingenting er kjent om hennes skolegang, men hun hadde et livlig sinn og elsket å lese, noe hun brukte til å øke den rudimentære kunnskapen hun kan ha fått eller ikke på skolen.

Napoleon annekterte Liguria i 1805. Hans tropper var de siste som plyndret og ødela landet, og mange ligurere ble tvunget til å reise fra sine jordstykker og se etter en tryggere eksistens et annet sted. I 1809 reiste familien Cambiagio for å bo i Pavia i regionen Lombardia, hvor de åpnet en grønnsaksbutikk ved hovedgaten. Benedikta var involvert i foretaket, som skulle gi familien sitt levebrød, og hun var snart opptatt med en ustoppelig aktivitet som gradvis førte til en åndelig tørke som hun fant uutholdelig. I 1812 ble hennes eldste søster Maria gift.

Benedikta følte seg trukket til Gud, og helgenbiografiene som hun leste, fascinerte henne og ga næring til hennes lengsel etter å svare umiddelbart på kallet. Hun var overbevist om at hun var blitt kalt til et liv i ensomhet og bønn, så en dag forlot hun huset uten å si et ord til noen og trakk seg tilbake til en hytte i en steinhule nær en bekk. I likhet med ørkenfedrene levde hun på røtter og ville bær. Hennes foreldre satte i gang å lete etter henne, og åtte dager senere var hun hjemme og forlot det hun senere kalte en «veritabel fantasi». Likevel beholdt hun lengselen etter det religiøse liv, og mens hun ventet på en anledning for å realisere den, henga hun seg til bønn og bot under ledelse av sin åndelige far, Giacomo De Filippi, en regelbundet kannik fra Somascha.

Benediktas omfattende botsøvelser, som gradvis begynte å påvirke hennes helse, uroet foreldrene, som bestemte seg for å gifte henne bort til en ligurer som syntes å være glad i henne. Giovanni Battista Frassinello var analfabet, men intelligent og dyktig med hendene og en rettskaffen ung mann. Fremfor alt var han en god kristen. Benedikta prøvde å motsette seg foreldrenes plan, men til ingen nytte. Likevel var hun innerst inne sikker på at Guds forsyn styrte hennes liv, og dette fikk henne til å hengi seg fullstendig til hans mystiske vilje, en hengivelse som skulle bli det dominerende trekket ved hennes spiritualitet.

For å oppfylle familiens ønsker, giftet den fromme unge kvinnen seg som 25-åring med Giovanni Battista Frassinello, en nidkjær kristen arbeider, opprinnelig fra Ronco Scrivia. Bryllupet sto den 7. februar 1816 i basilikaen San Michele. Etter to års barnløst ekteskap, hvor Giovanni ble imponert over hustruens hellighet og lengsel etter ordensklivet, bestemte de seg for at de fra da av skulle leve som bror og søster i et såkalt Josefsekteskap. De avla løfter om evig kyskhet og bestemte seg for å leve et liv fullstendig viet Gud og nestekjærlighet. Benedikta var hjemsøkt av lengselen etter å redde og rehabilitere de unge prostituerte som hver kveld samlet seg utenfor universitetet i Pavia for å lokke studentene. Hun snakket med biskop Luigi Tosi om de moralske problemene som universitetsstudentene reiste og om det trengende behovet for å gjøre noe med dem. Hun snakket også med sin skriftefar om situasjonens alvor, men for å roe henne svarte han bare: «Man kan bare bøye seg for det uunngåelige».

Det unge paret tok Benediktas storesøster Maria, som var døende av uhelbredelig tarmkreft og som var forlatt av sin mann, inn i sitt hjem, og de stelte henne kjærlig inntil hun døde den 9. juli 1825. De to var nå fri til å gjennomføre den planen de lenge hadde bedt om og tenkt på, nemlig å gå i kloster, hver på sin kant. Etter et mislykket forsøk hos kapusinersøstrene i Genova sluttet Benedikta seg i slutten av juli 1825 med godkjennelse fra biskop Tosi til ursulinnene (Ordo Sanctae Ursulae – OSU) i Capriolo nel Bresciano, mens Giovanni i desember samme år sluttet seg som legbror til somaskerne (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS), som var grunnlagt av den hellige Hieronymus Emiliani.

Benedikta kastet seg lykkelig inn i det livet av stillhet og bønn som hun hadde lengtet etter siden oppveksten, mens kommuniteten ble oppbygd og holdt oppe av hennes nærvær og energi. Det ble sagt at klosteret en kveld ble angrepet av en gjeng pøbler som prøvde å komme seg inn i klausuren. De ramponerte inngangsdøren som holdt på å gi etter da Benedikta åpnet den. Hun sperret veien for dem og spurte med bydende stemme: «Hva ønsker dere her?» De ventet opplagt ikke en slik bestemt motstand, så de tuslet bort.

Ettersom tiden gikk, ble Benedikta klar over et kall til et apostolat blant de unge etter mønster av Hieronymus Emiliani. Kommuniteten prøvde å få henne bort fra denne tanken, men hun ble i 1826 så syk at biskopen grep inn og ba henne dra hjem til familien, en merkelig avgjørelse som angivelig var diktert av en drøm. Benedikta vendte hjem i dødende tilstand, og der hadde hun en visjon. Hennes foreldre var ved sengekanten og ventet på hennes siste sukk da hun plutselig løftet ansiktet og beveget leppene som om hun snakket med noen. Da hun kom til seg selv, sa hun at samtalen var med Hieronymus Emiliani, som ba henne om å vie sitt liv til jenter i faresonen. Hun gikk med på det, og hun fikk raskt helsen tilbake.

Straks begynte hun med biskopens samtykke å vie seg til undervisning av unge jenter. Fordi hun ikke hadde fått noen barn selv, begynte hun å ta seg spesielt av fattige jenter i området som var blitt forlatt av sine foreldre og var i faresonen. Mer overbevist enn noensinne om at Gud på mystisk vis ledet hennes skritt, slo Benedikta seg den 29. september 1826 ned i et nedslitt hus sammen med en liten gruppe på syv traumatiserte unge jenter og noen voksne som var interessert i det arbeidet hun foreslo å gjøre. Det måtte praktisk talt tigge for å overleve.

For å beskytte Benedikta mot sine forstyrrede foreldre, som betraktet sin datters avgjørelse som en tilsmussing avfamiliens ære og var fast bestemt på å få henne bort fra hennes kall, ba biskop Tosi av Pavia Giovanni Battista Frassinello om å forlate somaskernes novisiat og hjelpe Benedikta i hennes apostoliske arbeid. Sammen avla de i biskopens hender løfter om fullstendig kyskhet, og deretter begynte de sitt felles arbeid for å fremme den menneskelige og kristne formasjon av fattige og forlatte jenter i byen. Deres utdanningsarbeid var av stor nytte for Pavia. Benedikta ble den første kvinnen som ble involvert i den typen arbeid.

Snart var antallet jenter over hundre. Den rike eiendomsbesitteren Angelo Pozzi var imponert over Benediktas arbeid, og han hjalp henne med å skaffe og drive enda et hus. Foretakets legkarakter ble dermed understreket, og biskopen og sognepresten hadde bare en rådgivende rolle. Den nye institusjonen kom til å bli kalt «Benediktas hospits», og de unge jentene «Benedictas». Dette første forsøket på et forebyggende sosialt tiltak ble snart juridisk godkjent og registrert som en institusjon i offentlighetens interesse. Skolene fortsatte å vokse og blomstre, og de østerrikske myndighetene utnevnte Benedikta til «Promotor for offentlig undervisning» i Pavia.

Teamet under Benediktas ledelse utgjorde en reell kommunitet, delte de samme idealene og var viet til tjeneste for de unge jentene i vanskeligheter som de ønsket velkommen. Benedikta ga kommuniteten en regel som var nært i slekt med en monastisk regel. Den inkluderte lydighet, anger og bot, ydmykhet, bønn, dyrking av det indre liv, betingelsesløs hengivelse til forsynet og fremfor alt en stor kjærlighet til jentene. De materielle midlene som var tilgjengelige for grunnleggersken, var sparsomme, og ved mange anledninger kunne man bevitne forsynets plutselige intervensjon. Det var ikke uvanlig ved spisetider å foreslå at beboerne dannet en prosesjon i hagen eller gjøre et besøk i kapellet før de gikk til refektoriet, hvor det ikke var noe på tallerkenene. En velgjører syntes alltid å komme i det øyeblikk, og noen ganger på de merkeligste måter.

Men uansett hvor kyskt Benedikta og hennes mann levde, ble deres usedvanlige forhold gjenstand for sladder og kritikk fra sivile og kirkelige myndigheter. Biskopens helse ble dårligere for hver dag, og i 1838 opprettet han en kommisjon for å hjelpe ham med administrasjonen av bispedømmet. Flere av kommisjonens medlemmer hadde tilknytning til enten de jansenistiske eller de josefinske bevegelsene i Pavia. Disse så Benedikta som en rabiat motstander av deres ulike syn og nølte ikke med å spre de med hårreisende bakvaskelser om hospitsets grunnlegger. Man hørte ofte: «De sier at...», og sladderen lyktes til slutt å skape en omfattende fiendskap mot henne. Da det ble kjent at hun hadde hjulpet en ung mann økonomisk slik at han kunne fullføre sine studier, ble hun anklaget for selv å være en umoralsk person. De verste bakvaskelsene kom fra en av de unge beboerne. I følge henne hadde grunnleggeren tatt jentene med makt fra foreldrene, utnyttet og mishandlet dem. Noen av dem hadde dødd av utmattelse og sult og var gravlagt i kjelleren.

Denne bakvaskelsen førte Benedikta til retten, og på veien til rettsmøtet haglet ikke bare fornærmelser over henne, men også steiner fra en mobb. Biskop Tosi, som nå hadde vendt seg fullstendig mot sin tidligere samarbeidspartner, ga henne ordre om ikke bare å forlate huset, men også byen Pavia. Den 16. juli undertegnet hun et juridisk dokument som overførte eiendomsretten og retten til å drive husene i Via San Giovanni til biskopen. I en lydighetens ånd erklærte hun samtidig sin intensjon om å trekke seg fra institusjonen for å hvile ut. Instituttet skulle deretter kalles Pia Casa delle Figlie della Carità.

Dagen etter forlot hun byen sammen med Giovanni Battista og fem medarbeidere. De skulle ha reist til Rivarolo i Liguria, hvor to prester to år tidligere hadde bedt grunnleggersken om å begynne et arbeid der etter de samme linjene som i Pavia. Ettersom en annen religiøs kommunitet i mellomtiden hadde etablert seg i Rivarolo, gikk hun med på å etablere et hus i Ronco Scrivia nord for Genova, som var mannens fødested, og arbeide i henhold til sin uvanlige hjertesak, å hjelpe unge, spesielt jenter, hvis fattigdom utsatte dem for prostitusjonens farer.

I Ronco Scrivia åpnet de en skole for jenter som var en forbedring i forhold til den i Pavia, et barnehjem og en dagskole. Sammen med de fem ledsagerne grunnla hun i 1838 instituttet «Benediktinske søstre av Forsynet» (Suore Benedettine della Provvidenza – SBP), som med mye kjærlighet skulle gi ungdommen en kristen oppdragelse, spesielt fattige, forlatte jenter i faresonen, og til det formål opprette hjem, skoler og arbeidsstuer. De skulle ta inn så mange jenter de hadde mat til. Kongregasjonen vokste raskt siden den utførte et arbeid det var stort behov for.

Det ble skrevet en regel, som ble overlevert til kirkelig approbasjon i 1845. Oppbygningen er lik den regelen som ble trukket opp i Pavia, men denne var ikke ment bare for én kommunitet, men for en kongregasjon som skulle spre seg utenfor Liguria. Navnet benediktinsk skyldtes at de valgte den hellige Benedikt som skytshelgen. Regelen ble approbert i 1856 av erkebiskop A. Charvaz av Genova. Siden Benedikta nå levde alene, fant ikke myndighetene noen grunn til sladder, og hun tilbrakte resten av sitt liv i bønn og tjeneste.

I 1847 sendte Benedikta to søstre som hadde vært med henne fra Pavia, Giustina og Maria Schiapparelli, til byen Voghera i Piemonte, for å se etter sin far og blinde søster. De fant fort ut at de moralske og sosiale forholdene der ikke var annerledes enn dem i Pavia. Med oppmuntring fra sin superior og i instituttets ånd begynte de å arbeide, og de hadde snart etablert en institusjon for utdannelse av jenter. Grunnleggersken kom ofte på besøk og ga dem råd, men ga dem så mye frihet og initiativ som de behøvde. Førti år etter hennes død skilte biskopen i 1905 dette huset ut fra resten av kongregasjonen. Navnet ble endret til «Benediktinske søstre av Det guddommelige Forsyn» (Suore Benedettine della Divina Provvidenza – BDP). Begge kongregasjonene eksisterer fortsatt.

Benedikta, som i mellomtiden var blitt enke, ble kalt tilbake til Pavia i 1851 etter at biskop Tosi var erstattet av en ny biskop. Hun overtok det tidligere benediktinerklosteret San Gregorio, hvor hun organiserte et hus for unge jenter, en skole, et barnehjem og et hybelhus. Men igjen ble hun utsatt for forfølgelse, og igjen ble hun bedt om å forlate byen og sitt arbeid der. Hun etterlot to ledsagere for å fortsette arbeidet og dro av gårde mot Quirico, hvor det var en skole for jenter. Men hun kom aldri dit. Hun ble tvunget til å stanse i Ronco Scrivia på grunn av et hjerteattakk, og hun døde der den 21. mars 1858, som da var Benedikt av Nursias minnedag, 66 år gammel.

Ved grunnleggerens død talte kongregasjonen 200 søstre i 35 hus. Den 29. mars 1926 kom den definitive kanoniske approbasjonen fra Den hellige Stol, og den 2. mars 1937 fikk konstitusjonene sin endelige godkjennelse av Roma. Søsterordenen virker i dag i Italia og Spania og har misjoner i Peru, Burundi, Brasil og Elfenbenskysten. Benedikta ble saligkåret den 10. mai 1987 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Den 20. desember 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret den 19. mai 2002 av pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 21. mars. Hennes relikvier gikk tapt under Andre verdenskrig da et voldsomt alliert bombetokt ødela den lille kirkegården hvor hun var gravlagt. I 1961 vendte hennes søstre tilbake til Pavia og instituttet «Benedetta Cambiagio».