| Den hellige Bernhard av Montjoux (996-1081) |
Den hellige Bernhard av Montjoux (av Aosta) ble født i 996 (?), trolig i Aosta-dalen i Nord-Italia. Han kalles ofte, men feilaktig Bernhard av Menthon, siden han angivelig skal ha blitt født på slottet Menthon nær Annecy i Frankrike som sønn av grev Richard av Menthon, men dette medfører ikke riktighet.
Vi vet lite med sikkerhet om hans tidlige liv, men han skal ha kommet fra en adelig familie og studert filosofi og jus i Paris og tatt doktorgraden der. Han bestemte seg for å gå i Kirkens tjeneste, så da foreldrene fant en rik kvinne han skulle gifte seg med, forlot han hjemmet. Legenden forteller at faren sperret ham inne i slottet, men at den hellige Nikolas av Myra befridde ham gjennom et vindu.
Senere skal han ha stilt seg under veiledning av erkediakonen Peter av Aosta, blitt kannik ved katedralen i Aosta i Italia og blitt utnevnt til erkediakon og generalvikar for biskopen av Aosta. Men han ser ikke ut til noensinne å ha blitt presteviet – hvorfor vet man ikke. Han viet seg til misjoneringen av det fortsatt halvhedenske folket i dette området av Alpene, og i førtito år besøkte han utrettelig hele bispedømmet, spesielt de avsidesliggende delene med få og spredte innbyggere. Han forkynte, grunnla skoler og bygninger og restaurerte kirker. I egenskap av generalvikar hadde han oppsynet med de lokale passene over Alpene, som han renset for landeveisrøvere.
Han var spesielt opptatt av de reisendes ve og vel, og hans minneverdige innsats var at han bygde permanente hospitser for reisende av alle nasjonaliteter og religioner på toppen av to pass som nå er oppkalt etter ham, Store St. Bernhard-passet mellom Val d'Aosta i Italia og Valais/Wallis i Sveits rundt 973 og noe senere Lille St. Bernhard-passet mellom Val d'Aosta og Savoie i Frankrike. Hospitset ved Store St. Bernhard var viet til Nikolas av Myra. Hospitsene var gratis og bare frivillige bidrag ble tatt imot.
De reisende over disse passene, ofte franske og tyske pilegrimer på vei til Roma, var svært utsatt for snøstormer og snøskred. Bernhard samlet inn utstyr til hospitsene og utrustet dem med prester. Senere ble denne oppgaven overtatt av augustinerkanniker, som hadde ansvaret for hospitsene langt inn i det 20. århundre. Kommuniteten kalles i dag «Kongregasjonen av de hellige Niklas og Bernhard av Montjoux». Den berømte St. Bernhardshunden, som også er oppkalt etter ham, kom mye senere. Den ble avlet frem av kannikene på 1600-tallet, opprinnelig som vakthunder, men senere utviklet de et talent for å berge reisende som var gått seg bort i snøstormene.
Denne store velgjøreren for reisende døde selv mens han var på reise, i Novara i regionen Piemonte i Nord-Italia den 15. juni 1081 (?). Hans dødsår har vært svært omdiskutert, og noen kilder hevder at han levde mellom 923 og 1008. Han ble gravlagt i benediktinerklosteret St. Laurentius i Novara, men hans relikvier ble i 1454 overført til katedralen i byen, og etter en overlevering skal han ha blitt helligkåret i 1120. Kildene Catholic Encyclopedia og Bautz skriver at han ble helligkåret den 9. august 1681 av den salige pave Innocent XI (1676-89), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans kult spredte seg spesielt i Piemonte i Italia og Valais i Sveits. Hans minnedag er 28. mai, men 15. juni nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han regnes som beskytter av avlingene mot storm.
Bernhard avbildes i en augustinerkanniks svarte drakt, ofte bekjemper han en djevel som symbol for hedendommen. Han kan lett blandes sammen med den hvitkledde hellige Bernhard av Clairvaux, som også ofte avbildes med en lenket djevel ved føttene. Hans emblem i kunsten er en hvit hund eller en engel som holder en bispestav.
Pave Pius XI (1922-39), som selv hadde vært fjellklatrer, utnevnte Bernhard til skytshelgen for fjellklatrere og andre fjellvandrere i 1923. Samtidig kritiserte han sterkt alle oppdiktede detaljer som er inkorporert i de skriftlige biografiene om Bernhard.