Den hellige Benno av Meissen (1010-1106)

Den hellige Benno ble født i 1010 i Hildesheim i Sachsen i Tyskland. Han var andre sønn av grev Fredrik av Bultenberg [Woldenburg], som stammet fra en saksisk greveslekt. Ifølge Bennos biograf Emser het hans mor Bezela. Allerede som femåring ble Benno overgitt til sin slektning, den hellige biskop Bernward av Hildesheim, for oppdragelse, og han ble hos den gamle biskopen inntil han døde i 1022. Deretter fikk Benno sin utdannelse i benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) St. Mikael i Hildesheim, og allerede i 1031 trådte han selv inn som munk der. Han ble presteviet som 30-åring i 1040 etter ordre fra abbed Adelbert, og to år senere ble han valgt til klosterets abbed etter Adelberts død. Men allerede etter tre måneder la han ned sitt embete, for i sin beskjedenhet syntes han ikke at han var dyktig nok, og han trakk seg tilbake til cellens stillhet. Han overlot embetet til Siegbert, som hadde fått like mange stemmer.

Men denne fredens tid varte ikke lenge, for keiser Henrik III (1039-56; keiser fra 1046) fikk høre om Benno. I 1049 kalte Henrik ham som kannik til det nylig grunnlagte klosteret Ss Simon og Judas i Goslar ved Harz i Hannover og som sin kapellan. Bare motstrebende mottok han denne verdigheten. I sytten år ledet Benno skolen ved det keiserlige kollegiatet. Han ble en god venn av den senere hellige erkebiskop Anno av Köln, som på denne tiden fortsatt var prost i hans kloster. Det var Anno som sørget for at keiseren i 1066 utnevnte den motvillige Benno til biskop av Meissen (Misna) i Sachsen.

Benno var omtenksom og klok, rettferdig og barmhjertig, og han utøvde sitt vanskelige embete med indre glede. Han var spesielt opptatt av en verdig messefeiring, og han lot for første gang koralsang synge under messefeiringen i Meissen, noe han hadde lært i Hildesheim. Han gjeninnførte også den offentlige synging av tidebønnene. Hvert år reiste han rundt i sitt bispedømme og ga nesten alle sine inntekter til fattige. Han lot bygge klostre og kirker og omvendte mange hedninger.

Men Bennos fruktbare virksomhet ble snart ødelagt av kong Henrik IVs (1056-1106) streben etter makt. De neste tretti årene ble Benno fanget i striden mellom keiseren og flere paver om investiturspørsmålet. Henrik IV undertrykte sakserne så grusomt med tunge skatter og tvangsarbeid at de gjorde opprør mot ham under ledelse av Otto von Northeim, kongens avsatte rådgiver. Benno hadde tidligere oppmuntret de saksiske adelsmennene, men forholdt seg nå nøytral for å ikke sette sin misjonsvirksomhet i fare. Det lyktes Henrik å beseire sakserne i 1075 ved Homburg ved Unstrut, og den saksiske adelen underkastet seg. Henrik erobret Meissen og la landet øde. Benno selv ble tatt til fange og holdt fengslet av Henrik IV i ett år fra 1075 til 1076, anklaget for høyforræderi.

På denne tiden begynte også den lange investiturstriden mellom keiseren og den hellige pave Gregor VII (1073-85). Etter sin løslatelse identifiserte Benno seg med Gregor VIIs tilhengere og støttet de gregorianske reformene, om ikke alltid med samme iver. Etter rådslagning på en rikssynode i Worms den 24. januar 1076 oversendte kong Henrik og 24 biskoper paven et skriv der de avsatte ham, og i et personlig skriv oppfordret Henrik Gregor til å abdisere. Benno deltok ikke på synoden i Worms, for da han forsto at motstand var nytteløst, flyktet han til Roma, hvor han ble varmt ønsket velkommen av pave Gregor.

På fastesynoden i 1076 bannlyste pave Gregor kong Henrik. De tyske biskopene forlot kongen av frykt for selv å bli lyst i bann, og nå fant Henriks politiske motstandere i Tyskland hverandre. Selv om Henrik dro til Canossa, gjorde bot og ble løst fra bannet, oppkastet hans svoger, hertug Rudolf av Schwaben, seg til motkonge på fyrsteforsamlingen i Forchheim den 15. mars 1077, og han sverget straks lydighet til paven. Dermed brøt det ut borgerkrig i Tyskland. Benno var blant dem som valgte Rudolf av Schwaben til ny tysk konge, og han falt derfor enda mer i unåde hos Henrik.

I 1080 døde Rudolf i en kamp med Henrik, som dro med en sterk hær mot Roma. Våren 1081 begynte han beleiringen av byen, men først den 21. mars 1084 dro han inn i Roma, for å la seg krone til keiser av «sin» pave, motpave Guibert (Wibert) av Ravenna, som kalte seg Klemens III (1080-1100).

På en synode i Mainz i 1085 avsatte Henrik IV og hans prelater uten videre Benno og utnevnte en motbiskop. Benno brukte sitt eksil til misjonsarbeid blant venderne og slaverne. Han reiste til Roma for å få sin rett hos motpave Klemens III, og han klarte å få tilbake embetet. Jubelen var stor da biskopen i 1088 igjen kom hjem til sine egne i sitt elskede bispedømme. Omgående tok han opp igjen det vanskelige arbeidet, leget krigens sår og forkynte kristendommen med store resultater. Men Klemens' makt varte ikke lenge, så i 1097 underkastet Benno seg den mektige pave Urban II (1087-99), og det ser ut til at han tilbrakte sine siste ni år i relativ politisk ro.

Mot slutten av sitt liv misjonerte Benno blant de slaviske stammene (venderne) ved Elben og Østersjøen og fikk etter det tilnavnet «Vendernes apostel». Venderne har i sin diaspora i Sachsen fortsatt i dag bevart sin katolske tro. Ansvarlig for deres eget sorbiske språk i liturgien er overhyrden av Neissen-Bautzen som auctoritas territorialis.

I følge legenden forutså Benno at Henrik IV ville forsøke å avsette paven og at paven ville svare med å ekskommunisere kongen. Derfor sendte han beskjed til kannikene i Meissen og sa at hvis det skjedde og byen ble beleiret av kongens tropper, skulle de stenge katedralen og kaste nøklene i Elben. Dette ble også gjort i 1085. Men da Benno kom tilbake tre år senere, ble domkirkenøklene på mirakuløst vis funnet i magen på en fisk som var fanget i elven og brakt til biskopen. Denne og lignende legender minner om den bibelske fortellingen om fisken med tempelskatten (Matt 17,24-27).

En annen historie som fortelles om Benno, tyder på en vakker blanding av fromhet og humoristisk sans. Han gikk en dag ute på markene da hans musikalske øre ble forarget av froskenes kvekking, og han ba dem om å være stille. Men så tenkte han på ordene i Benedicite (De tre menns sang, Dan 3,79): «Velsign Herren, store sjødyr og alt som det kryr av i vannet», så han talte til froskene igjen og ba dem prise Gud på sin egen måte. Denne historien fortelles også om andre helgener, blant dem Antonius av Padova og Herveus (Hervé), men den indikerer en folkelig kjærlighet til Benno.

Da biskop Benno var nådd den respektable alder av 96 år, forlangte han mer ro og trakk seg tilbake til Naumburg for å forberede seg på sin nært forestående død. Han døde den 16. juni 1106 i Meissen i Sachsen etter førti år som biskop og ble bisatt i byens domkirke. Hans legeme ble skrinlagt i 1270 av biskop Witigo, og det ble reist et praktfullt gravmæle. Da kirken ble ombygd i 1285, ble hans relikvier overført til nybygget, og det skal ha skjedd mange mirakler i den anledning.

Først 400 år etter sin død ble han helligkåret. Det skjedde den 31. mai 1523 av den nederlandske («tyske») pave Hadrian VI (1522-23), som var den siste ikke-italiener på Peters stol før pave Johannes Paul II (1978-2005). Samtidig ble den hellige Antoninus av Firenze helligkåret. Den 16. juni 1524 fant den høytidelige skrinleggingen av hans relikvier sted. Dermed ble han igjen gjenstand for kontroverser, for det foranlediget Martin Luther å gi ut det rasende skriftet Wider den neuen Abgott und alten Teufel, der zu Meißen soll erhoben werden («Mot den nye avgud og gamle djevel som skal settes opp i Meissen»).

Bennos biografi (Vita Bennonis) var blitt skrevet i 1512 av Hieronymus Emser, en doktor i kirkerett. Nå svarte han på Luthers skrift, og Bennos navn ble kjent over hele Tyskland. Senere ble hans navn tatt inn i Martyrologium Romanum.

Da Sachsen gikk over til den protestantiske tro i 1539, fryktet biskopen av Meissen, Johann av Haugwitz, at relikviene av den hellige Benno kunne lide en lignende skjebne som så mange andre relikvier. Hans grav ble brutt opp for at relikviene skulle kastes i Elben. Men de var allerede fjernet av biskopen og brakt til hans slott i Stolpen. Utstyrt med et ekthetssertifikat lot kurfyrst Albrecht V av Bayern dem i 1576 bringe i sikkerhet til München, hvor han gravla dem i det hertuglige hoffkapellet. I 1580 fikk de sitt endelige hvilested i Frauenkirche i München; byens kjennetegn med de verdensberømte tårnene med løkkupler. Der finnes også hans sønderrevne kappe utstilt, dessuten hans stav og mitra. Benno er fortsatt Münchens viktigste skytshelgen, dessuten skytshelgen for Altbayern og Meissen.

Bennos navn står i Martyrologium Romanum. tidl 3. august KIR Hans minnedag feires i Tyskland den 16. juni. Dagen er påbudt minnedag i München-Freising og høytid i byen München. Benno-Tag er en stor fest i München. En vinsort er oppkalt etter ham, og tidligere fantes det også et sterkøl med navnet Benno. Benno avbildes ofte i bayersk barokk. Han gjengis i bispedrakt sammen med en fisk med en eller to nøkler i munnen. Han avbildes også sammen med en engel.