Bantustans eller bantu homeland («hjemland») var før 1994 områder i Sør-Afrika som var avsatt for svarte. Bantustanpolitikken var et sentralt element i apartheidsystemet og bygde på lovene om fordeling av jord mellom hvite og svarte fra 1913 og 1936, hvor de hvite fikk 87 % av jorden. Ti bantustans ble opprettet, og det var tanken at de alle med tiden skulle bli selvstendige stater, utskilt fra Sør-Afrika. I 1985 ble bantustanpolitikken revidert, og i virkeligheten oppgitt som en løsning på raseskillespørsmålet av det hvite mindretallsregimet. Da var fire «hjemland» blitt skilt ut som selvstendige, selv om de ikke ble anerkjent av noe land utenom Sør-Afrika, nemlig Transkei, Bophuthatswana, Venda og Ciskei. De øvrige bantustans var Gazankulu, KaNgwane, KwaNdebele, KwaZulu, Lebowa og Qwaqwa. Som en følge av de politiske endringene som ledet frem til demokratiske valg i 1994, ble også bantustan-systemet endelig oppgitt, og de formelt selvstendige republikkene ble konstitusjonelt gjeninnlemmet i Sør-Afrika.
Familien Daswa tilhørte den svarte afrikanske stammen som ble kalt Lemba eller «svarte jøder». Deres klans navn var Bakali. De fulgte de semittiske tradisjonene som kosher-lignende matrestriksjoner, omskjæring av guttebarn, strenge regler mot inngifte og semittisk-lydende klannavn. Denne troen og praksisen ble innprentet i barna. Samuels foreldre var hardtarbeidende, foretaksomme og kjent for gjestfrihet og vennlighet.
Slik det var vanlig, var Samuel gjetergutt før han begynte på skolen. Ved å hjelpe til i sin fars hage utviklet han en stor kjærlighet til å arbeide med jorden og dyrke grønnsaker. Han fikk sin første utdannelse på grunnskolen i Vondwe i 1957. Senere gikk han på grunnskolen i hjemlandsbyen Mbahe, grunnskolen Tshikonelo i Ha-Matsheka og The Salvation Army William Eddie School i landsbyen Tshidimbini. Han fullførte sin videregående utdannelse på Mphaphuli High School.
Etter at hans far døde i en ulykke, måtte Samuel ta ansvaret for å ta seg av sine yngre brødre og søster. Da han gikk ut i arbeid, hjalp han til med å betale for deres utdannelse og oppmuntret dem kontinuerlig til å studere. I skoleferiene bodde han hos en onkel i Johannesburg, hvor han tok deltidsarbeid. På denne tiden ble han venn med en ung hvit mann som var katolikk. Flere av hans skolekamerater som tilhørte folkegruppen Shangaan (tsonga), var også katolikker. Etter at Samuel vendte tilbake til sin landsby Mbahe, sluttet han seg til en gruppe katolikker som møttes for instruksjon i den katolske tro under et fikentre. Kateketen var Benedict Risimati. Han holdt søndagsgudstjenesten og assisterte presten som kom fra byen Louis Trichardt (tidl. Trichardtsdorp) i provinsen Limpopo en gang i måneden for å feire messe. Han hadde en sterk innflytelse på Samuel. Benedict Risimati ble presteviet etter at hans hustru døde.
Etter to år med instruksjon ble den sekstenårige Samuel døpt som katolikk den 21. april 1963 av p. Augustine O’Brien MSC (Missionarii Sacratissimi Cordis Iesu – MSC) eller «Misjonærer av Jesu helligste Hjerte», i Mafenya i sognet Sibasa. Ved retretten som ble holdt før hans dåp, valgte han dåpsnavnet Benedikt, ettersom han var inspirert av den hellige Benedikt av Nursias motto, Ora et labora («Be og arbeid»), som han gjorde til sitt eget. Tre måneder senere ble Benedikt, som i mellomtiden hadde fylt sytten år, fermet (konfirmert) av abbedbiskop F. Clemens van Hoek OSB i Sibasa. Benedikt gikk deretter på The Vendaland Training Institute, og han tok eksamen med sertifikat som grunnskolelærer. Hans første utnevnelse var på grunnskolen Tshilivho i landsbyen Ha-Dumasi. Samtidig studerte han for og fikk immatrikuleringssertifikat gjennom korrespondanse.
I 1977 ble han utnevnt til rektor for grunnskolen i Nweli, en stilling han hadde til sin død. I et tradisjonelt samfunn, hvor skole ikke var særlig viktig, pleide Daswa å prøve svært hardt å få tak i studenter som skulket skolen. Når noen var borte fra skolen, pleide han å besøke familien for å se om han kunne være til hjelp. Elever som ikke var i stand til å betale skolepengene, fikk arbeid i hans hage for å sørge for de nødvendige midlene. Han pleide å hjelpe eldre mennesker som hadde problemer med alderstrygden, og han ble ofte sett medbringe poser med mat til trengende familier. Når noen spurte hvorfor han gjorde det, svarte han: «Jeg vokste opp i den situasjonen. Jeg vet hvor vanskelig det er å sove på tom mage».
En gang overbeviste han en far som ønsket å gifte bort sin datter til en gammel mann, om å la jenta fullføre skolen. Da han ble rektor i Nweli, innprentet han strengt, men medmenneskelig disiplin på skolen. For ham var undervisning et kall, ikke en jobb. Som rektor var han en ærlig og fryktløs leder. Han oppmuntret, støttet og utfordret sin stab. Elevenes velferd var hans fremste anliggende. Han ble betraktet som en innflytelsesrik person. Hans mursteinshus, bil, fjernsyn, telefon og blomstrende frukthager ble sett på som tegn på velstand, og han ble betraktet med misunnelse av sine motstandere. En spesiell fiende var en rektorkollega.
I 1980 giftet Benedikt seg med Shadi Eveline Monyai, en lutheraner som ble opptatt i full kommunion med Den katolske kirke. De ble viet av p. Patrick O’Connor MSC. I sitt ti år lange ekteskap fikk paret i alt åtte barn, hvorav det siste ble født fire måneder etter Benedikts død. Som ektemann og far var Benedikt eksemplarisk. Han pleide å hjelpe sin hustru med barna og husarbeidet, noe som var uhørt i Venda-samfunnet på den tiden, men han mente at det var en del av hans ekteskapsforpliktelser. Familien ba sammen hver kveld og deltok alltid i søndagens liturgiske feiring. Han verdsatte også den utvidete familien, og den 16. desember hvert år var han vert for Daswa Family Days. De pleide å ha et måltid sammen og gi hverandre meningsfulle gaver som skolebøker, penner og så videre til barna.
I det sivile samfunnet var Benedikt høyt respektert. Han var sekretær for den lokale landsbyens tradisjonelle råd og en fortrolig av høvdingen. I sosiale funksjoner var han en populær seremonimester. Han var kjent for sin absolutte ærlighet, sannferdighet og integritet. Han sa sin mening og ble ikke ledet av folkemeningen. Han arbeidet hardt og unngikk gjeld. Han hadde en hage ved huset som ga frisk frukt og grønnsaker til familien. Han solgte resten, men nølte ikke med å gi til de fattige. Han bygde sitt eget murhus og kjøpte en bakkie (pickup) for penger han hadde spart opp.
Benedikt henga seg utrettelig til den katolske menigheten. Han arbeidet med de unge, ledet søndagsgudstjenesten når ingen prest eller kirkelig assistent var tilgjengelig, og han utførte svært mye karitativt arbeid. Han var en bønnens mann og forpliktet seg til å dele sin tro med andre. Fremfor alt var å bygge den første katolske kirken i området i Nweli, et prosjekt som lå hans hjerte nær. Han arbeidet utrettelig på prosjektet og oppmuntret andre til å gjøre det samme. Han pleide å hente steinene til konstruksjonen fra elven og tok seg ikke betalt. Resultatet var kirken Assumption of Our Lady i Nweli. Han pleide også å gi produkter fra sin hage til de trengende. De som trengte transport, kunne alltid stole på at han ville hjelpe. På hvert møte, selv for skolerektorer eller på skolen, pleide han å insistere på at de skulle be, til og med bordbønn når det var tid for forfriskninger.
I november 1989 var Venda preget av kraftige regnvær og lynnedslag. Dette ble ikke betraktet som et naturfenomen, og noen medlemmer av samfunnet ble svært opptatt av hvem som var ansvarlig. Tidlig i 1990, etter et voldsomt regnvær på torsdag den 25. januar, var det mange lynnedslag i området, og tre hytter i landsbyen brant ned. Landsbyens leder, hans råd og innbyggerne møttes for å diskutere deres anliggender. Det ble oppnådd enighet om at en tradisjonell medisinmann (ngaka) skulle konsulteres for å identifisere den heksen som var ansvarlig for brannene. For dette formålet ble det enighet om et bidrag på fem sørafrikanske rand per person.
Benedikt ankom sent til møtet, etter at avgjørelsen var tatt. Hans forklaring om at lyn var et naturfenomen, ble møtt med skepsis. Han argumenterte mot å følge de gamle skikkene og for å skylde på hekser for å forårsake lynnedslag. Da beslutningen ble opprettholdt, nektet Benedikt å betale bidraget på fem rand. Han erklærte at hans katolske tro forhindret ham fra å delta i noe som var forbundet med trolldomskunst. Mange i landsbyen så på dette som en bagatellisering av deres tradisjonelle tro og konspirerte for å bli kvitt ham, ettersom han for dem var en anstøtsstein på grunn av hans katolske tro og konsekvente holdning mot trolldomskunster.
Den 2. februar 1990 kjørte Benedikt sin svigerinne og hennes syke barn til legen i Thohoyandou. På veien plukket han opp en mann som ba om hans hjelp til å ta med en veske med maismel til hans hjem i en landsby i nærheten av Mbahe, ettersom det ikke fantes noen offentlig transport. Rundt klokken 19.30 vendte Benedikt tilbake til Mbahe. Etter å ha satt av svigerinnen og barnet nær deres hjem, sa han til sin datter at han ville komme tilbake etter å ha tatt med sin andre passasjer og hans veske med maismel til nabolandsbyen.
Da Benedikt hørte deres trussel, kom han ut og spurte dem om hvorfor de ville drepe ham. Da Benedikt så en mann fra mobben komme mot ham med en knobkerrie (en kølle med en kule ytterst), utbrøt han bønnen: «Gud, i dine hender overgir jeg min ånd» idet han ble tildelt et dødelig knobkerrie-slag som knuste hodeskallen hans. I døden tilga han sine mordere. Deretter ble det helt kokende vann i hans ører og nesebor for å forsikre seg om at han var død. Benedikt ble drept den 2. februar 1990, ni dager før Nelson Mandela ble løslatt.
Kvinnen som eide hytten, løp for å fortelle Benedikts bror Mackson om hva som hadde skjedd. Etter å ha ringt politiet ble han værende ved Benedikts døde legeme gjennom hele natten. Politiet kom, og etter å ha undersøkt åstedet, ble de sittende i bilen hele natten på grunn av omfattende vold og branner i området. Om morgenen kom en politifotograf og en kriminalteknisk spesialist, som startet sin undersøkelse. En rekke mennesker ble arrestert for det brutale mordet på Benedikt, men da saken kom for retten, ble den avvist på grunn av mangel på bevis.
Begravelsesmessen ble holdt på lørdag den 10. februar 1990. Prosesjonen startet i Benedikts hjem i Mbahe og gikk til kirken i Nweli. Messen ble koncelebrert av flere prester med p. John Finn MSC, sogneprest av Thohoyandou/Sibasa, som hovedcelebrant. Etter gjensidig overenskomst bar alle røde messeklær i samsvar med deres overbevisning om at Benedikt døde for sin tro og at det var hans standpunkt mot trolldomskunster som hadde forårsaket hans død. De røde messeklærne var et krav om Santo Subito i likhet med det under den hellige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) begravelse. En stor folkemengde var til stede i messen og fulgte kisten til kirkegården i Mbahe. Fra da av har andakten for Daswa fortsatt å spre seg i bispedømmet Tzaneen og til resten av Sør-Afrika.
Inntil 2005 samlet det katolske samfunnet seg på søndagen nærmest Allesjelersdag for å be ved Benedikts grav. Siden begynnelsen av den innledende undersøkelsen for hans saligkåringssak har det katolske samfunnet i distriktet Nweli ønsket å minnes ham på hans dødsdag den 2. februar, ettersom de betraktet ham som et modig vitne for sin tro. Selv om han hadde mange fiender mens han levde, æres han i dag høyt i sin hjemlandsby Nweli, og historier om hans store og modige gjerninger og hans vennlighet gir gjenlyd blant mange sørafrikanere.
Dekretet nihil obstat ble gitt av Vatikanet den 10. juni 2008, og bispedømmets informativprosess ble åpnet den 15. april 2009 og avsluttet den 2. juli 2009. De siste dokumentene adressert til erkebiskop (nå kardinal) Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen, ble undertegnet av biskop Hugh Patrick Slattery MSC (1934- ) av Tzaneen (1984-2010), sr. Sally Duigan OLSH (Daughters of Our Lady of the Sacred Heart), bispedømmets kansler, p. Andre Bohas MSC, sakens postulator, og p. Eddie O’Neill SDB, promotor iustitiae («rettferdighetens advokat»). Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 5. november 2010 og saken ble oversendt til Vatikanet i 2013.
Dokumentet som ble oversendt til Vatikanet, besto av over 850 sider med vitnesbyrd fra troverdige vitner til Benedikts liv og død. Den originale kopien, som ble forseglet først, forblir værende i arkivene i bispedømmet Tzaneen. To kopier, avskriftskopien og den offentlige kopien, ble deretter forseglet, og de ble brakt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet av erkebiskop James Patrick Green (f. 1950), apostoliske nuntius i Sør-Afrika (2006-11).
Torsdag den 22. januar 2015 undertegnet pave Frans et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente at Benedikt Daswa ble drept «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig» og vanligvis fører til en snarlig saligkåring. For martyrer er det ikke nødvendig med et mirakel for å bli saligkåret. For den nittiårige oldemoren Thidziambi Ida Daswa kom den mulige saligkåringen av hennes sønn Benedikt som noen stor overraskelse, for det var alltid noe annerledes med ham. Hun sier at Benedikt, som nå ville ha vært 68 år gammel, ville ha elsket å kjenne sine barnebarn.
Mandag den 24. august 2015 samlet de kirkelige myndigheter og annet autorisert personell sammen med de fleste av de nærmeste medlemmene av familien Daswa i kirken Assumption of Our Lady i Nweli, som Benedikt selv fikk bygd. Etter en bønnegudstjeneste gikk alle til kirkegården i landsbyen Mbahe og samlet seg ved Benedikts grav. Tre vitner sverget med løftet hånd at de hadde vært til stede ved begravelsen av Tshimangadzo Samuel Benedict Daswa og at dette virkelig var stedet for begravelsen. Biskop Joao Rodrigues instruerte dem om å sette i gang arbeidet.
Ettersom kisten hadde blitt gravlagt svært sikkert med flere lag av tykk betong mellom lag av jord, tok prosessen med å grave opp kisten mer enn fire timer. Stålkisten ble funnet i god stand og forsiktig løftet opp fra graven. Med samtykke fra familien Daswa ble den deretter båret respektfullt til graven til Eveline (Shady) Daswa, Benedikts avdøde hustru, og plassert på hennes gravstein. Etter at kisten ble åpnet, så man at hans skjelettlevninger var intakte i de originale svøpene, som selv var intakte. Familien ga uttrykk for at de foretrakk at levningene skulle beholdes uforstyrret i den originale kisten for ny begravelse. Kirkens eldgamle skikker ble fulgt ved at en liten bit av kledet som den avdøde var svøpt i, samt en ørliten porsjon bein ble tatt ut for fremtidig bruk som relikvier.
Etter at kisten var blitt rengjort for jord, ble et
offisielt kirkelig dokument som attesterte datoen for Benedikts død og ekshumasjon,
plassert inne i kisten. Den ble deretter dekket av et hvitt materiale og drapert
i fargerike tradisjonelle Venda-stoffer. Deretter ble den sikret med sterke bånd
og bundet mer et rødt bånd og forseglet med voksseglet til bispedømmet Tzaneen.
De voksne barna til Benedikt Daswa bar den innkledde og forseglede kisten til likbilen,
som kjørte den til kirken Assumption of
Our Lady i Nweli, fulgt i konvoi av de andre bilene.
Barna bar kisten inn i den kirken som den ble båret ut av 23 år tidligere. Biskop Joao Noe Rodrigues sprinklet det nylig forberedte gravhvelvet, påskelyset som var satt ved siden av det og kisten med vievann og deretter insenserte han med røkelse. Deretter ble kisten senket ned på fire mursteiner til sitt nye hvilested, og deretter ble alle invitert til å se kisten før mennene fra begravelsesbyrået begynte arbeidet med å lukke hvelvet med en ny gravstein. Benedikt Daswas barn plasserte et slør og en blomsterbukett på det nylig forseglede hvelvet. Gravsteinen ble avduket lørdag den 12. september 2015, dagen før feiringen av saligkåringsmessen.
Rundt 30 000 mennesker hadde trosset kulde og regn og samlet seg i den lille landsbyen nord i Sør-Afrika for saligkåringen av Benedikt Daswa, den første saligkåringen i det sørlige Afrika. Rundt 8 % av innbyggerne i Sør-Afrika er katolikker. Sør-Afrikas visepresident Cyril Ramaphosa var til stede ved seremonien, som skjedde etter en vigilie hvor flere hundre deltok.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.radiovaticana.va, snl.no, newsaints.faithweb.com, scross.co.za, daswabeatification.org.za, benedictdaswa.org.za, benedictdaswa.wordpress.com, benedictdaswa.com, Kathpress 23.1.2015, zenit.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. september 2015