Den salige Beatrix ble født rundt 1200 i Tienen (fr: Tirlemont) i Brabant i dagens Belgia. Hun kom fra en velstående borgerfamilie og var datter av Bartolomeus av Tienen. Hun var et fromt barn som ønsket å vie seg til Gud, så i en alder av syv år dro hun for å bo i en béguinage, det vil si en kommunitet av beginere (béguines), i Léau.
I de belgiske nonneklostrene på 1000-tallet ble så å si utelukkende kvinner fra høyere sosiale lag tatt inn som korsøstre, mens de mer «ukultiverte» måtte nøye seg med å være legsøstre (converse). På 1100-tallet oppsto derfor behovet for nye muligheter for kvinnelige kall. Beginene var kommuniteter av legkvinner som avla tidsbegrensede løfter; de levde i en viss komfort og nøt betydelig frihet. Men blant beginene var det ikke få mystikere. Begrepet beguinae oppsto rundt 1200, og var opprinnelig et bebreidende uttrykk brukt av albigenserne.
Nødvendigheten av å grunnlegge flere kvinneklostre i periferien ble ivaretatt av cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist), og i Brabant fikk de økonomisk hjelp fra Bartolomeus av Tirlemont, Beatrix' far. Rundt 1218 flyttet Beatrix fra beginene for å bli novise hos cistercienserne i Bloemendaal/Valfleury (Florival, Valle Florida) nær Archennes. Dette var et eksisterende kloster som hennes far hadde finansiert restaureringen av og gjort om til et cistercienserkloster.
Beatrix' far bygde også andre cistercienserklostre i Brabant, først rundt 1222 i Magdendaal nær Oplinter og deretter i 1235 Nasaret like utenfor bymurene i Lier/Lierre i bispedømmet Mechelen. Begge stedene var Beatrix blant grunnleggerne, og i klosteret vår Frue av Nasaret ble hun den første priorinnen.
Beatrix praktiserte svært streng askese og straffet kroppen nesten på grensen til tortur. Hun bar et belte av torner og snørte kroppen sammen med remmer. Vår Herre skal ha vist seg for henne og gjennomboret hennes hjerte med en brennende pil. Hun var mystisk begavet og skrev før 1263 den eldste mystiske selvbiografien, en dagbok som ble brukt av hennes anonyme åndelige veileder som kilde for hans Vita Beatricis. Den finnes bare i latinsk oversettelse og bearbeidelse (Codex 4459-70 i Bibliothèque Royal i Brussel). Rundt 1250 skrev hun det bevarte mystiske skriftet Van seven manieren von heiligher minnen («Om kjærlighetens syv måter»), en analyse av syv erfaringsaspekter ved kjærligheten til Gud. Det kalles en «kristologisk-trinitarisk formet minnemystikk» (L. Reypens). Hun skrev også andre verk som er gått tapt. Hun var en venn av den salige Ida av Nivelles og en forløper for Jesu Hjerte-fromheten.
Hun døde den 29. august 1268 i klosteret Nasaret ved Lier i Belgia. Etter at Nasaret ble fraflyttet i en urolig tid, skal Beatrix' legeme ha blitt flyttet til Lier av engler. Det ble gjemt på et hemmelig sted i 1578 for å berge det unna kalvinistisk profanering. Hennes kult er aldri offisielt godkjent, men i cistercienserordenens martyrologier og hos Migne blir hun regnet som salig. Hennes minnedag er dødsdagen 29. august, men hos cistercienserne den 29. juli. 27. og 28. juli nevnes også. En kort biografi er inkludert av Henriquez i hans Lilia. Hun kalles også Beatrix av Aa eller Beatrix av Valfleury.