Den hellige Arnulf av Gap (d. 1070)

Den hellige Arnulf (Arnulphus; fr: Arnoul, Arnoux) ble født i første halvdel av 1000-tallet på borgen Vendôme (Vindocinum), som da lå under bispedømmet Chartres, ved elven Loire i Frankrike. Hans biografier forteller at han kom fra en fornem familie. Han ble tidlig overlatt til benediktinermunkene i klosteret La Sainte Trinité i sin hjemby for utdannelse. Han gjorde slike fremskritt i dyder at han med glede ble opptatt i kommuniteten som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han mottok drakten av abbed Oderik (1046-82), som deretter tok ham med til Roma. Formålet med reisen var å få bekreftet det franske klosterets overtakelse av den romerske kirken St. Prisca, og dessuten få bekreftet abbedens tittel som kardinalprest av St. Prisca. Bekreftelsen ble innhentet den 8. mai 1063.

Pave Alexander II (1061-73) la merke til Arnulf, og etter pavens ønske måtte Arnulf bli igjen i Roma, og han bodde i klosteret ved St. Prisca på Aventin-høyden. Denne kirken ble gitt til klosteret i Vendôme den 1. juli 1066. Den tilliten som paven viste Arnulf, førte til at han snart utnevnte ham til biskop.

Kirken i Gap (Vapingum, Vapicum) i det nåværende departementet Hautes-Alpes i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur hadde i mange år vært i alvorlig krise på grunn av at Ripert, et medlem av familien de Mévouillon, hadde trengt seg inn på bispesetet. Biskopen var beryktet for sin simonittiske og nikolaittiske heresi – han handlet med Kirkens eiendom og hadde hustru og barn, og var blitt avsatt av paven. Pave Alexander II hadde selv lagt interdikt på bispedømmet, men forgjeves. En delegasjon kom fra Gap for å be paven om å løfte sine sanksjoner og gi bispedømmet en mer verdig biskop.

Arnulf ble valgt til dette embetet rundt 1064, med samtykke fra presteskap og folk, og paven bispeviet ham personlig. Den 5. april 1066 var han allerede involvert som biskop i Gap på reformkonsilet i Avignon holdt av legat Hugues Blanc. Hans virke som biskop er dessverre i stor grad ukjent, og de få miraklene i de to biografiene i (helbredelse av en blind mann eller en mann som falt ned fra et stillas ved innvielsen av kirken Valernes) gir lite håndfast. Vi vet at han i alle fall restaurerte katedralen i sin bispeby.

Han var også en av biskopene fra utenfor regionen som deltok i gjennomføringen av den gregorianske reform i Sør-Frankrike, sammen med biskop Gerald av Sisteron og den berømte Hugo av Dié. Den reflekterer lanseringen av en langsiktig reformpolitikk fra pavene for å kjempe mot vektleggingen av en aristokratisk familie ved bispeutnevnelser og mot den simonien som var et direkte resultat. Som biskop opprettholdt Arnulf samtidig et intenst liv i bønn. Han motsatte seg onde riddere og forfølgere av geistlige, fremmet klosterlivet og oppmuntret innføringen av det cluniacensiske prioratet Saint-André i Gap og forble trofast knyttet til Roma.

Arnulfs liv er kjent fra to latinske biografier fra middelalderen og noen chartre. Den ene biografien var skrevet i Gap i andre halvdel av 1100-tallet, mens den andre ble skrevet nær Vendôme, trolig på 1200-tallet. Et par hundre år skiller dermed de første hagiografiske skriftene fra helgenen død, noe som forklarer at noen aspekter ved hans «biografi» fortsatt er noe usikre.

Biskop Arnulf døde i 1070 – andre sier på en ukjent dato mellom 1074 og 1079. Han ble gravlagt i kirken Saint-Jean-le-Rond. I noen franske martyrologier blir kirken St. Prisca i Roma angitt som begravelsessted, men bollandistene viser at han ble gravlagt i kirken Saint-Jean i Gap. Hans minnedag er 19. september. Han er den viktigste skytshelgenen for Gap.

Han var ikke den «martyr for reformen av Kirken» som det ble hevdet, for hans ødelagte arm er en hagiografisk utsmykking som dukket opp med hans sene biografi fra Vendôme. Den eldre biografien fra Gap gir nøkkelen. På grunn av de mange miraklene som skjedde ved Arnulfs grav, ble det tretti år etter hans død besluttet å plassere hans levninger på verdigere og mer prominent sted. Den daværende biskopen, den fromme munken Armand, kom andaktsfull til kirken med sine prester og beordret at steinen skulle fjernet fra graven.

«Etter bønn og etter at graven var blitt opplyst, fant han legemet intakt og messeklærne fri for skader. Dette var tydelig for alle som deltok, og for å få det bekreftet, ble en arm skilt fra den hellige kroppen og holdt utenfor graven for at fremtidige generasjoner skulle bevare hans minne». Så Arnulfs høyre arm ble ikke ødelagt av en fryktelig forfølger av kirken, men ganske enkelt skilt fra kroppen for å fungere som en relikvie og et vitne om mirakelet med hans perfekt bevarte legeme ved translasjonen til katedralen. På begynnelsen av 1200-tallet ble Arnulfs velsignende høyre hånd det opprinnelige emblemet til bispedømmet Gap.

Arnulfs ry overskygget det mørke omdømmet til Ripert simonitten, slik at de tidligere nære forbindelsene mellom Roma og kirken i Gap ble gjenopprettet. I 1290 ga paven avlat til alle som besøkte katedralen på festen for Arnulf (19. september) eller i løpet dens oktav. Hans kult var likevel begrenset til det regionale området fra Alpene til Middelhavet. Etter middelalderen, utgivelsen av biografien fra Vendôme av Mabillon i 1701 og det utrettelige arbeidet til biskop J.-I. Dépéry på midten av 1800-tallet, hjalp til å gjenopplive de troendes hengivenhet til ham. Han er fortsatt i dag en av skytshelgenene for Kirken i Gap.