Francisco de Zurbarán: St. Apollonia. Louvre, Paris. |
Den hellige Apollonia levde i Alexandria på 200-tallet og var en eldre jomfru og diakonisse (virgo presbytera; parthénos presbûtis). Under keiser Filip Araberen (245-49) opplevde Kirken en periode av relativ ro mellom forfølgelsene. Likevel forekom det lokale massakrer når hedenske fanatikere lyktes i å hisse opp folkets vrede. Rundt 248 var det en trollmann som virket i Alexandria. Han forutså store ulykker for byen om befolkningen ikke kvittet seg med de kristne, og han lyktes i å drive folket til et slags massehysteri.
Under et opprør mot de kristne i 249 ble Apollonia fanget av en blodtørstig mobb som var ute etter å drepe så mange kristne som mulig. Selv om Apollonia var gammel, var hun like modig som de andre kristne. Mange kristne ble dratt ut av husene sine og drept og deres eiendommer ble plyndret.
Apollonias martyrium startet med at mobben slo henne så hardt og så mye i ansiktet at alle tennene hennes ble slått ut. Deretter dro de henne med utenfor byen og tente et stort bål. Hun ble så truet med å bli kastet på bålet dersom hun ikke avsverget sin tro og gjentok ugudelige utsagn etter dem, enten blasfemi Kristus eller påkalling av hedenske guder.
Den hellige biskop Dionysios den store av Alexandria (247-ca 265) var til stede og så hvordan den gamle kvinnen narret sine forfølgere, noe han senere fortalte om i et brev til biskop Fabios av Antiokia. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) siterer lange utdrag av brevet i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Åpenbart bestemte hun seg for at ingen av dem skulle få gleden av å kaste hennes gamle kropp på bålet. Hun nølte et øyeblikk og lot som om hun lurte på om hun skulle føye dem. Som ventet lot mobben henne gå og trakk seg tilbake. Da ba hun en kort bønn og hoppet frivillig inn i flammene.
Siden har hennes død vært gjenstand for mange diskusjoner blant teologer. For det var helt klart selvmord, og Den katolske kirke innprenter stadig at det ikke er noe forbilledlig ved Apollonias død. Men hun har alltid siden vært æret som en fryktløs kristen martyr. Den hellige Augustin hevdet at hun måtte ha handlet ut fra en spesiell tilskyndelse fra Den Hellige Ånd om å fremskynde sin egen død, siden et «uinspirert hopp» nødvendigvis må ha vært ulovlig.
Dionysios skriver også om andre martyrer, for eksempel den hellige Metranus (Metras), en gammel mann som fikk fliser tvunget inn i øynene før han ble steinet til døde. En annen var den hellige Quinta, som ble trukket over brosteinene etter føttene før hun også ble steinet, mens den hellige Serapion ble torturert og kastet ned fra taket på sitt hus slik at han døde. I lys av disse detaljene er det interessant at Dionysios i sitt brev forsikrer at ingen av de kristne avsverget sin tro.
Altere og kirker ble snart viet til Apollonia i vest, men det synes ikke å ha vært noen kult i øst. I Roma ble hun snart blandet sammen med en annen Apollonia som led martyrdøden under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Forvirringen var trolig hjulpet av «knoppskytingen» av hennes relikvier i romerske kirker: i Sant'Apollonia, Santa Maria in Trastevere (Transtiberiana), San Lorenzo fuori le Mura, San Basilio.
Det finnes også relikvier i Napoli, Antwerpen, Brussel, Mechelen (Malines), Liège, Köln og ellers. De fleste av disse er en enkelt tann eller fragmenter av kjevebenet – det totale antall tenner som finnes, er ukjent. Senere romanforfattere og malere har forvandlet henne til en ung, vakker jente, torturert ved at tennene hennes ble trukket ut med tenger. Det ble senere tatt stoff fra andre legender som gjorde henne til en kongsdatter som ble torturert av sin far, men som like før sin død lovte å hjelpe alle som led av tannverk.
På markedsplasser i middelalderen hvor den tids såkalte tannleger utøvde sitt yrke, så man bilder av henne med en tang i hånden. Hun har alltid vært tannlegenes skytshelgen, men er like mye pasientenes, siden hun også påkalles mot tannpine! En nordisk bønn til Apollonia lød: «Bevar mig for tannværk og all nød». Et uventet resultat av hennes kult er utgivelsen av et kvartalsblad for tannleger i Boston, Massachusetts i USA ved navn The Apollonian.
Fra middelalderen begynte det å dukke opp svært mange helbredende tannrelikvier som angivelig stammet fra Apollonia, og de ble oppbevart i kapeller og kirker og æret av de troende. Det ble så mange at pave Pius VI (1775-99), som var meget streng når det gjaldt denne typen kult, beordret at alle tennene som ble æret i Italia, skulle samles sammen. De ble samlet i en koffert som veide rundt tre kilo, og paven ga ordre om at kofferten skulle kastes i Tiberen!
Hennes minnedag er 9. februar. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Minnedagen ble tatt ut av den romerske generalkalenderen ved revisjonen i 1969 og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Hun avbildes alltid enten med en tannlegetang i hånden eller med et halsbånd laget av sine egne tenner. Hun blir også avbildet med martyrpalme eller bål.