Den hellige Ansbert (Aubert, Austrebert, Ansbertus) ble født i 629 i Chaussy i kongeriket Neustria, nå Chaussy-sur-Epte i kantonen Magny-en-Vexin i arrondissementet Pontoise i departementet Val-d’Oise i regionen Île-de-France i Nord-Frankrike. Epte er en sideelv til Seinen. Hans biografi hevder å ha blitt skrevet av den samtidige Aigradus, men dette synes nå tvilsomt, og biografien ble trolig skrevet minst hundre år etter hans død. Det gjør naturlig nok at det kan stilles spørsmålstegn ved nøyaktigheten av informasjonene i den.
Biografien forteller at Ansbert av Chaussy kom fra en mektig adelsfamilie og at hans far het Silvinus (Siwin). Snart ble guttens intellektuelle evner oppdaget, og hans far bestemte på et tidspunkt at Ansbert skulle gifte seg med kusinen til den hellige Lambert, den hellige Angadrisma (fr: Angadresme, Angadrème) (ca 615-ca 695). Hennes far Hrotbertus (Robert) var kansler for kong Klodvig II av Neustria (639-58), og formålet med ekteskapet var å gjøre Ansbert til en funksjonær i palasset. Dermed ble de to unge forlovet. Men Angadrisma ønsket ikke å gifte seg, men ville bli nonne. Derfor ble hun midlertidig spedalsk etter å ha bedt Gud om å bli fysisk frastøtende for å slippe å bli gift. De eldste beretningene bekrefter at hun hadde en hudsykdom, og hun klarte å bryte forlovelsen. Hun trådte inn i et kloster, hvor hun ble frisk igjen. Senere ble hun abbedisse av Oroër-des-Vierges nær Beauvais.
Ansbert dro derfor til hoffet til kong Klotar III av Neustria (658-70) uten å være gift. Det er uklart om han giftet seg med en annen. Ved hoffet ble han referendarius, det vil si at han utarbeidet dokumenter for kongelig signatur. Det er fortsatt bevart et dokument skrevet av hans hånd, nemlig en dom fra kong Klotar III i en sak mellom klosteret Saint-Denis og biskop Berecharius I av Le Mans (Berarius; fr: Béraire) (655-70), som ble avsagt i november 659/660. Senere bli han kansler (cancellarius) etter Robert og seglbevarer, det vil si ansvarlig for å vokte den kongelige signetringen som autentifiserte dokumenter. Han var like engasjert i statlige som kirkelige anliggender, og ved et umoralsk hoff klarte han å bevare sin integritet og sin renhet.
Ansbert ba ofte og dro til klosteret Fontenelle for å treffe den hellige Wandregisel (fr: Wandrille) (ca 600-68), som hadde grunnlagt klosteret. Han dro tilbake etter en diskusjon med Wandregisel, og han ble av kong Klotar III fritatt for sine embeter, og han ble en munk i klosteret Fontenelle. Der begynte han å studere bøkene i klosteret som var under bygging, inkludert skrifter av den hellige pave Gregor den store og den hellige Kolumban og ble en mønstermunk.
En kilde sier at Ansbert forlot hoffet i 673 for å bli munk i Fontenelle (nå Saint-Wandrille) ved Seinen i bispedømmet Rouen mellom Rouen og Le Havre, men det synes som han kom dit før grunnleggerens død i 668. Der ble han presteviet av den hellige biskop Audoenus av Rouen (fr: Ouen) (ca 602-84). I 668 døde abbed Wandregisel, og den hellige Lambert (Lantbert) (ca 625-88) ble den andre abbed av Fontenelle. Da han i 678 ble utnevnt til biskop av Lyon (678-84), ble Ansbert i 679 valgt til den tredje abbed av Fontenelle. I løpet av hans fem år som abbed vokste klosterets berømmelse, og mange donasjoner ble gjort i henhold til klosterets biograf. Ansbert bygde opp klosterbiblioteket, spesielt ved å legge til klassiske forfattere som Cicero.
Ansbert knyttet et nært vennskap med biskop Audoenus av Rouen, og noen bevarte dikt er et vitnesbyrd om dette. Ansbert var skriftefar for kong Theoderik III av Neustria og Burgund (fr: Thierry) (670-91), som etter Audoenus’ død i 684 innkalte Ansbert og tvang ham til å bli ny biskop av Rouen (Rotomagum), på folkets inntrengende bønn. Han ble bispeviet av sin forgjenger som abbed, biskop Lambert.
Ansbert styrte erkebispedømmet godt og var viden kjent for sin hellighet. Det sies at han ga mye penger til de fattige, spesielt under matmangel ved å fordele penger spart. Han skrev boken Quaestiones, og han skaffet klosteret Fontenelle rett til å velge sin egen abbed. En kilde forteller at han prøvde å dyrke vindruer i Normandie, men uten suksess. Den 7. mai 688 skrinla han forgjengeren Audoenus’ levninger i basilikaen Saint-Pierre i Rouen, noe som tilsvarer en helligkåring. Skrinet ble plassert på et nivå bak alteret, og han fikk bygd en baldakin dekorert med edle metaller og steiner.
Men denne skrinleggelsen gjorde at han pådro seg mishaget til den frankiske hushovmesteren (major domus) Pipin av Herstal (687-714), som var den reelle herskeren. Han kalles også Pipin II (eller Pipin den Midtre) for å skjene ham fra Pipin av Landen (den eldre) og kong Pipin den lille. Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Pipin av Herstal var først hushovmester for Austrasia (680-714), men etter at austrasierne i 687 beseiret neustrierne i slaget ved Tertry, ble han også hushovmester for Neustria og Burgund (687-95).
På grunn av bispesetet i Rouens rolle som viktig maktbasis for de vestfrankiske merovingerne, kan Ansbert ha befunnet seg i opposisjon til de oppstigende karolingerne. Etter at han i 688 foretok den høytidelige skrinleggingen og dermed helligkåringen av sin forgjenger Audoenus, som var en politisk motstander av karolingerne, ble han utvist fra sitt bispesete av Pipin av Herstal og ble erstattet som biskop av Grifo (fr: Griffon) (695-ca 719), en av Pipins støttespillere. Hans biografi og to bevarte latinske dikt til hans ære forteller imidlertid at han ble forvist på grunn av en intrige.
Ansbert søkte tilflukt i klosteret Hautmont (Altus-Mons) ved Sambre i grevskapet Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault), nå i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike, ved grensen til Belgia. Der døde han den 9. februar 694, 65 år gammel. Andre sier han døde rundt 695, den 9. februar 693 eller den 7. februar 699. Han døde akkurat da han var i ferd med å gjenvinne sin bispeby Rouen, etter at misforståelsen som hadde oppstått mellom ham og hushovmesteren, ble lykkelig løst.
Ansberts levninger ble overført til klosteret Fontenelle (Saint-Wandrille), hvor det skjedde mange mirakler. Det var på dette tidspunktet viktigere å være abbed av Fontenelle enn biskop av Rouen. På 800-tallet ble hans relikvier tatt med til Boulogne av munkene som flyktet fra normannerne. Derfra kom de i 944 i til klosteret Saint-Pierre-au-Mont-Blandin (Blandinium) (St Peter på Blandinenberg) i Gent/Gand, nå i Belgia. I den anledning ble det fastslått at liket fortsatt viste tegn til bedervelse og at klærne fortsatt så ut som han ble begravet i går. Fordi hans grav i klosteret Fontenelle alltid ble hedret, ble det i 1027 besluttet å åpne den for undersøkelse. Da fant de ingenting annet enn støv, med det resultat at hans kult fortsatte både på Blandinenberg og i Fontenelle. Hans relikvier i Gent hvilte trygt der frem til 1578 og forsvant først i løpet av reformasjonen, da de ble ødelagt av kalvinister.
Ansbert ble feiret på dødsdagen 9. februar i propriet i bispedømmene Rouen, Versailles og Cambrai. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 9. februar:
Altomónte super Sabram in Hannónia, tránsitus sancti Ansbérti, qui fuit abbas Fontanellénsis et póstea epíscopus Rothomagénsis, in exílium a Pippíno príncipe relegátus.
I Hautmont ved Sambre i Hainaut [i dag i Frankrike], bortgangen til den hellige Ansbert, som var abbed av Fontenelle, deretter biskopen i Rouen, forvist i eksil av fyrst Pipin.
Den 31. mars feires ifølge benediktinske martyrologier en translasjon av hans relikvier. I kunsten avbildes han som biskop med kalk og klosteret Fontenelle bak seg. Han kan ha en pisk i hendene.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. juli 2006 - Oppdatert: 10. januar 2016