Den salige Angelus Paoli (1642-1720)

Den salige Angelus Paoli (it: Angelo) ble født som Frans (it: Francesco) den 1. september 1642 i Argigliano, som da var en del av kommunen Fivizzano, nå en del av kommunen Casolà in Lunigiana, i provinsen Massa-Carrara i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var sønn av Angelo Paoli og Santa Morelli. Som ung mann tilbrakte han størstedelen av sin fritid med å undervise de fattige barna i Argigliano i katolsk lære.

I 1660 mottok han tonsuren og de to første av de lavere vielser. Etter å ha tilbrakt noen måneder hos sine foreldre, mottok han ordensdrakten atten år gammel hos de tradisjonelle (ureformerte) karmelittene (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm) i Fivizzano og ble sendt til Siena for sitt novisiat. Der avla han sine løfter den 18. desember 1661. Han fikk ordensnavnet Angelus (it: Angelo). Han studerte deretter filosofi og teologi i seks år i Pisa og Firenze og ble presteviet. Han feiret sin første messe i Firenze den 7. januar 1667. Han ble stasjonert i Pisa, hvor han gjorde raske fremskritt i perfeksjon.

Angelus' liv kan deles i to perioder: De årene han tilbrakte i sin ordensprovins Toscana og de årene han tilbrakte i Roma. Den første perioden ble karakterisert av hyppige forflytninger. I 1674 ble han flyttet til Argigliano og til Pistoia, i 1675 igjen til Firenze som novisemester, etter atten måneder til Carniola som sogneprest, og etter ti måneder, i 1677, ble han overført til Siena. I 1680 ble han sendt til Montecatini, hvor han to år senere fikk i oppgave å undervise sine unge medbrødre i grammatikk. Men allerede samme år ble forflyttet til Pisa og etter noen måneder til Fivizzano, for å tjenestegjøre som organist og sakristan. I 1687 kalte ordensgeneralen ham til Roma, hvor han tilbrakte sine siste 32 år i klosteret St. Martin av Fjellene (San Martino ai Monti), først som novisemester og deretter som regnskapsfører, sakristan og organist, og også som direktør for den jenteskolen som var grunnlagt av Livia Viperaschi.

Overalt hvor p. Angelus arbeidet i den første perioden av sitt ordensliv, hadde han gitt et godt inntrykk som en ordensmann gjennomsyret av stillhet, bønn og forsakelse, men fremfor alt hengitt til nestekjærlige handlinger, både åndelige og legemlige, mot de syke og de fattige, og det i en slik grad at han i Siena fikk tilnavnet «pater nestekjærlighet». Han skulle aldri komme til å gjøre skam på dette navnet uansett hvor han var, og gjorde seg spesielt fortjent til det i Roma, hvor han hadde ansvaret for de to hospitalene (for menn og kvinner) St. Johannes og etablerte hospitset for de rekonvalesente fattige fra den gaten som gikk fra Colosseum til Lateranbasilikaen. Hans motto var: «Den som elsker Gud, må gå for å finne Ham blant de fattige». Han hadde også evnen til å inspirere mange personer til å etterligne ham i å hjelpe de trengende. Dette var spesielt tydelig i tider med offentlige katastrofer, slik som de jordskjelvene og flommene som rammet Roma i årene 1702-03, på en tid da rikdommen til noen få sto i sterk kontrast til elendigheten til de mange.

I p. Angelus fant de velstående en sjenerøs rådgiver. De satte stor pris på ham, fulgte hans råd og gjorde ham til mellommann for sine veldedige gaver. Han lærte de fattige å være takknemlige og å finne i sine konkrete omstendigheter en motivasjon til moralsk perfeksjon. Han var rådgiver og gjest for fyrster og andre viktige menn i Roma, og kardinaler og høye prelater satte ham svært høyt. Han avslo den kardinalhatten som pavene Innocent XII (1691-1700) og Klemens XI (1700-21) tilbød ham, fordi – som han sa – «det ville ha vært skadelig for de fattige, som jeg ikke ville ha vært i stand til å hjelpe».

Han hadde en enestående tillit til Det guddommelige forsyn, som han pleide å kalle sitt spiskammer hvor det aldri var mangel på noe. Denne tilliten ble ikke sjelden belønnet med ellers uforklarlige hendelser som mangfoldiggjøringen av enkle ting som var tiltenkt som mat til de fattige. I sin nestekjærlige praksis var han omhyggelig med å ikke krenke loven: han var et eksempel i å gi rettferdig straff til sine arbeidere, og han visste å oppnå samme reaksjon fra dem som hadde glemt den. Han søkte sin dype forening med Gud gjennom ensom bønn, enten i en hule, som da han var barn i Argigliano, eller i den ubegrensede plassen i San Pellegrino-alpene, i en kjeller i klosteret i Firenze eller i de romerske katakombene, i sin celle eller i det lille koret i kirken St. Martin. Der gikk natten raskt som et lyn for ham når han hvilte som den hellige Johannes – som han elsket å si – «ved Kristi bryst i bønn».

Enestående var også hans kjærlighet til korset, som han til og med anstrengte seg for å sette opp fysisk overalt hvor han kunne for å synliggjøre den hellige lidelse mer konkret for innbyggerne. Han reiste trekors mellom Argigliano og Minucciano, i San Pellegrino-alpene, nær Carniola, i Roma, tre i distriktet Testaccio og tre inne i Colosseum. Til tider ga Herren ham kunnskap om fjerne hendelser, som kong Ludvig XIVs (1643-1715) død og prins Eugene av Savoias seier ved Petrovaradin, eller fremtidige hendelser, som tidspunktet for sin egen og andres død. Flere personer tilskrev ham bemerkelsesverdige nådegaver mens han ennå levde.

Angelus døde den 17. januar 1720 i Roma og ble gravlagt i kirken St. Martin av Fjellene, hvor han fortsatt ligger i venstre sideskip. Tre år etter hans død startet informativprosessen på bispedømmenivå i Firenze, Pescia og Roma. Den apostoliske prosessen pågikk fra 1740 til 1753. Hans første biografi ble utgitt i Roma i 1756 av P. T. Cacciari med tittelen: Delia vita, virtu e doni soprannaturali del ven. servo di Dio P. Angiolo Paoli carmelitano dell' Antica Osservanza libri III. da processi ordinari ed apostolici com un' appendice de' miracoli. Den 21. januar 1781 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius VI (1775-99) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Ordenens generalkapittel i Roma i 1908 inkluderte hans navn blant de karmelittiske Guds tjenere som straks skulle få sine saligkåringsprosesser igangsatt.

Den 3. juli 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på Angelos forbønn. Han ble saligkåret søndag den 25. april 2010 i Lateranbasilikaen i Roma. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Agostino Vallini, pavens generalvikar for Roma og erkeprest for Lateranbasilikaen. Hans minnedag er dødsdagen 17. januar.