Den salige Ambrosius Sansedoni av Siena (1220-1286)

Den salige Ambrosius Sansedoni [Sassedoni] (it: Ambrogio) ble født den 16. april 1220 i Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var sønn av en illuminatør av bøker. Hans fødsel skal ha blitt fulgt av de samme miraklene som også knyttes til den salig Jakob av Bevagna – tre strålende stjerner som bar bildet av en dominikaner. Men han fikk en dårlig start i livet. Han var så fryktelig deformert og så stygg at hans egen mor knapt klarte å se på ham. Han ble overlatt til en barnepike, som daglig tok ham med seg til dominikanerkirken St. Maria Magdalena hvor hun gikk til messe. Man merket seg at spedbarnet, som ellers smågråt det meste av tiden, her var stille og fornøyd når barnepiken holdt ham nærmest alteret med relikvier, og at han gråt voldsomt når han ble tatt bort.

En dag knelte barnepiken der med spedbarnets ansikt dekket av et skjerf. Da kom en pilegrim bort til henne og sa: «Ikke dekk til barnets ansikt. En dag vil han bli denne byens heder». Noen dager senere, ved det samme alteret, skjedde det et mirakel. Det ulykksalige barnet rettet plutselig ut sine forvridde lemmer og uttalte høyt og tydelig det hellige navnet Jesus. Straks forlot all deformitet ham og han ble et normalt barn.

Ettersom han så tidlig ble merket av Guds nåde, var det bare naturlig at han ble from. Som syvåring sto han opp om natten for å be og meditere, og han resiterte daglig det lille officiet for Jomfru Maria. Mens han fortsatt var barn, drev han veldedighet i en heroisk grad og tok seg av de fattige, de forlatte og de syke. Da han var bare to eller tre år, laget faren, som var en illuminatør av bøker, to små bøker til ham. En var om verdslige temaer og en var om helgenene. Ambrosius nølte ikke med å velge den siste som sin favoritt, og hele livet skulle han velge det hellige fremfor det verdslige.

Ambrosius vokste opp til å bli en vakker og talentfull ung mann, men han fikk store vanskeligheter da han uttrykte sin intensjon om å slutte seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP). Foreldre og venner prøvde å endre hans beslutning, og djevelen opptrådte i flere ulike former for å rådgi ham mot et slikt skritt. Men han overkom alle hindre i sin vei og sluttet seg til dominikanerne på sin 17-årsdsag i 1237.

Han tilbrakte trolig novisiatet i Siena. Etter sin løfteavleggelse samme år ble han sendt til Paris for å studere under den hellige Albert den Store. To av hans medstudenter var den hellige Thomas Aquinas og Peter av Tarentaise, den senere salige pave Innocent V (1276-76). Sammen med Thomas fulgte han i 1248 Albert til Köln, og dermed ble han i noen år knyttet til to av århundrets skarpeste hjerner. Det ble sagt at Ambrosius' ydmykhet og hans anerkjennelse av den sanne storheten av Thomas skrifter, gjorde at han viet seg til prekenvirksomhet i stedet for å skrive. Han utmerket seg som predikant og ble berømt som sådan i Tyskland, Frankrike og Italia.

I 1260 var Ambrosius en av deltakerne i den misjonærgruppen som evangeliserte Ungarn. I løpet av sin 30-årige karriere som predikant fikk han flere fredsskapende oppdrag av Den hellige Stol, og han ble høyt æret av både paver og dominikanere. I 1266 ble Siena lagt under interdikt for å ha sluttet seg til de tyske hohenstaufernes sak i striden med paven. Sieneserne ba Ambrosius om å legge deres sak frem for paven. Dette gjorde han med så stor suksess at hans hjemby fikk full tilgivelse og fornyelse av alle sine privilegier. Da sieneserne nok en gang skiftet side, klarte Ambrosius for andre gang å oppnå tilgivelse for dem.

Omtrent på denne tiden ble Ambrosius valgt til biskop av hjembyen Siena, men han avslo embetet. En tid viet han seg til å preke korstog. Senere bevirket han etter anmodning fra den salige pave Gregor X (1271-76) at studiene ble gjenopptatt ved dominikanerklosteret i Roma etter at de siste krigene hadde gjort at de praktisk talt opphørte.

Etter pavens død trakk Ambrosius seg tilbake til et av ordenens klostre, men han ble kalt tilbake av sin gamle studiekamerat pave Innocent V og sendt som pavelig legat til Toscana. Han gjenskapte freden mellom Venezia og Genova og også mellom Firenze og Pisa. Han ble utnevnt til minister for det pavelige palass. I praksis var dette den stillingen som pavens personlige teolog som fra den hellige Dominikus' tid som regel har vært innehatt av en dominikaner.

Til tross for et svært aktivt apostolat levde Ambrosius et liv av nesten uavbrutt bønn. Han var ofte i ekstase, og kort før sin død ble han benådet med flere visjoner av stor skjønnhet. Det ble sagt at hans død ble fremskyndet av den voldsomheten som han prekte med mot åger. Noen ganger når han preket, leviterte han (svevde over bakken) og han ble omgitt av en sirkel av herlighet, hvor det fløy fugler med strålende fjærdrakt.

Han døde den 20. mars 1286 i Siena. Mange mirakler skjedde ved hans grav, og hans navn ble skrevet inn i Martyrologium Romanum i 1597 av pave Klemens VIII (1592-1605). Flere kilder skriver at hans kult som salig ble stadfestet i 1622 av pave Gregor XV (1621-23), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999.

Hans minnedag er dødsdagen 20. mars, mens dominikanerne minnes ham den 8. oktober. I kunsten fremstilles han som en dominikaner som holder en modell av sin fødeby Siena. Han avbildes også med en due ved øret eller med en bok, eller mens han preker. Han er skytshelgen for forlovede par og æres spesielt i Siena.