Skytshelgen for bispedømmet Trier; for snekkere, bygningshåndverkere, konditorer, smeder, skreddere og slaktere
Den hellige Agritius (Agricius, Agrecius, Agroecius, Agrœcius; fr: Agrice) ble født rundt år 260. Han ble rundt 314 biskop av den romerske militærkolonien Trier (fr: Trèves) i provinsen Gallia Belgica i den nåværende delstaten Rheinland-Pfalz i Tyskland. Han skal ha etterfulgt den hellige Maternus, som både Köln og Trier gjør krav på, og han står på fjerde plass på Triers bispeliste, etter de hellige Eucharius, Valerius og Maternus.
I et manuskript i klosteret St Maximin finnes en biografi om Agricius som utgjør den andre delen av en biografi om den hellige keiserinne Helena. Den ble nesten helt sikkert skrevet på 1000-tallet, mellom 1030 og 1045, av et medlem av presteskapet ved katedralen i Trier, kanskje Angibald, kansler for biskop Poppo (1016-47). Ifølge denne biografien, som bygger på en lokal tradisjon fra 800-tallet, hadde Agritius opprinnelig vært patriark av Antiokia, men ble overført til bispesetet i Trier av den hellige pave Sylvester I (314-35) etter anmodning fra keiser Konstantins hellige mor, keiserinne Helena, som tidvis residerte i Trier.
Trier var mellom 286 og rundt 400 en residens for den vestromerske keiseren. Helt fra keiser Diokletians reorganisering av imperiets provinser var Trier hovedstaden i Belgica Prima, den fremste byen i Gallia og ofte residens for keiserne. Det var kristne blant innbyggerne der så tidlig som på 100-tallet, og det var trolig en biskop av Trier så tidlig som i andre halvdel av 200-tallet. Trier er det eldste bispesetet i Tyskland.
Legendene sier at Agritius ble biskop 200 år etter den første forkynnelsen til Eucharius, Valerius og Maternus, og på hans tid hadde Trier i sin helhet falt tilbake til hedenskap (i virkeligheten var Eucharius og Valerius biskoper en gang etter 250 og Maternus etter 300). Til tross for mange alvorlige vanskeligheter, lyktes Agritius i arbeidet med gjenoppbygging av kristendommen i Trier, hjulpet av keiserinne Helena, føyer legendene til. Selv om det i legenden er vevet sammen historiske fakta og litterær fiksjon, er den ikke uinteressant, for den er en av de eldste historiografiske dokumentene fra Trier og vitner om livet og mentaliteten som dominerte i Kirken på 900-tallet.
Agritius deltok sammen med eksorsisten Felix på den viktige bispesynoden i Arles i Gallia (Frankrike) i 314 som keiser Konstantin I den Store (306-37) arrangerte og som stadfestet vedtakene fra den romerske synoden i 313. Dette gjør Agritius til den første sikkert verifiserbare tidlige biskopen av Trier. Han signerte synodens akter umiddelbart etter den presiderende biskopen Marinus av Arles (313-14). Dette indikerer at Trier på 300-tallet hevdet overhøyhet over Gallia og Tyskland, et krav hans hellige etterfølger Maximinus (329-46) godgjorde ved å signere på samme vis dekretet fra konsilet i Sardika i 343.
Konsilet i Arles ble innkalt for å løse en konflikt som oppsto kort etter slutten på forfølgelsene og ediktet i Milano i 313, hvor keiserne ble enige om å tolerere den kristne tro. I de voldsomme forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311) i årene 303 til 305 hadde mange kristne gitt etter og ofret til de hedenske gudene for å beholde livet. Etter at forfølgelsene tok slutt, var nå spørsmålet hvordan man skulle behandle disse frafalne (lapsi).
De største dimensjonene fikk dette problemet i Nordafrika, da det i 312 ble reist tvil om gyldigheten av valget av biskop Caecilianus i 311, ettersom en av konsekratorene var en traditor, en som hadde utlevert de hellige skriftene og dermed fornektet sin tro. Et konsil med sytti numidiske biskoper valgte da en motbiskop, først Majorinus (d. 313), deretter Donatus (d. ca 355). Konsil i Arles stadfestet gyldigheten av biskop Caecilianus’ valg og forsøkte med det å bevare Kirkens enhet. Fra dette oppsto det såkalte donatistiske skisma.
I tillegg behandlet konsilet også spørsmål som gjaldt menighetslivet, for eksempel fastleggingen av en enhetlig beregning av påskefesten, bindingen av klerikerne til eres menigheter, kristnes krigstjeneste, utelukkelsen av kappkjørere og skuespillere fra menighetene, omgangen med syke, de kristne i statlig tjeneste, ekteskapets sakrament, det klerikale hierarki og omgangen med traditores og apostater (frafalne).
Den middelalderske tradisjonen legger byggingen av den første katedralen i Trier til Agritius’ tid, da den skal ha blitt bygd over keiserinne Helenas palass. I biografien om Helena (Vita sanctae Helenae) fra 800-tallet av Almannus av Hautvillers (ca 830-89) heter det hennes hus i Trier utgjorde størstedelen av domkirken vigslet til apostelfyrsten Peter. Det skal ha vært en dobbelbasilika, hvor den nordlige delen lå på stedet for den nåværende domkirken, mens den sørlige lå der hvor dagens Liebfrauenkirche ligger. Utgravningene har vist et stort kompleks på fire basilikaer, og myntfunn viser at de ble oppført hovedsakelig på 330-tallet. Den sørvestre basilikaen er trolig fra 320-tallet, altså i Agritius’ episkopat. Tradisjonen sier at Agritius i 326 startet byggingen av det første store katedralanlegget i Trier.
Den middelalderske overleveringen nevner også biskop Agritius i sammenheng med overføringen av relikvier til Trier. Den før nevnte biografien om Helena av Almannus av Hautvillers forteller nemlig at Helena satte sammen en kasse med relikvier hvor også kniven fra Den siste nattverd var med. Dobbelbiografien om Helena og Agritius fra 1000-tallet nevner enda flere relikvier som Helena ga Agritius med på veien. Ved siden av nattverdskniven var det også en av naglene som Jesus ble korsfestet med, samt relikviene av apostelen Mattias. Agritius skal også ha bygd den gamle kirken til denne apostelens ære.
Den mest berømte relikvien i Trier er nok Tunika Christi, den «hellige tunika» (der Heilige Rock), det vil si Jesu kjortel som var uten sømmer, vevd i ett stykke (Joh 19,23-24):
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den».
Ifølge et temmelig upålitelig dokument dro Agritius på besøk til patriarken av Antiokia og fikk av ham blant annet tunikaen og brakte dem til domkirken i Trier. Andre kilder sier at det var keiserinne Helena som fant deler av tunikaen og ga den til Agritius sammen med andre dyrebare relikvier, blant dem levningene av de hellige søsknene Lasarus og Marta, Jesu nære venner. Den hellige tunikaen blir også første gang nevnt i Agritius-biografien, hvor det heter at en munk ble blindet da han forsøkte å åpne det skrinet som Agricius hadde brakt til Trier, for å fastslå om Kristi Tunika lå i det.
Ektheten av kjortelen er bevitnet siden 1107, og de troende fikk se relikvien for første gang i 1512, da keiser Maximilian I (1493-1519) ba Triers erkebiskop Richard av Greiffenklau (1511-31) om å stille ut relikvien offentlig. Valfarter til den utstilte hellige kjortelen har funnet sted i årene 1512, 1513, 1514, 1515, 1516, 1517, 1524, 1531, 1538, 1545, 1655, 1765, 1810, 1844, 1891, 1933, 1959, 1996 og 2012 (den ble også fremvist i én dag i anledning Verdensungdomsdagen i Köln i 2005). Fremvisningen i 2012 var i anledning 500-årsjubileet for den første fremvisningen. Den neste utstillingen blir muligens i 2033, ved 2000-årsjubileet for Kristi frelsesverk.
Skolene i Trier ble berømte under Agricius. Lactantius underviste i dem, og de hellige Maximinus og Paulinus, senere biskoper av Trier, kom fra Aquitania for å studere der.
Agricius døde i Trier og ble gravlagt i kirken St Maximin. Dette regnes som historisk, men den nøyaktige plasseringen av graven kan ikke lokaliseres. Det antas at han var gravlagt i umiddelbar nærhet av sin etterfølger Maximinus. I den indre krypten i klosterkirken St Maximin støtte man i 1937 faktisk på tre sarkofager som ble tilskrevet biskopene Agricius, Maximinus og Niketius. En av sarkofagene var utsmykket med fremstillinger av Adam og Eva, de tre ynglingene i ildovnen og med Den gode hyrde i midten. Forskningen plasserer denne sarkofagen i de første tiårene av 300-tallet. Det er imidlertid ikke mulig å avgjøre om en av de tidlige biskopene av Trier, altså Maximinus eller Agricius, var bisatt i denne sarkofagen, selv om den fortsatt kalles Agritiussarkophag. Senere kranglet munkene i klosteret St Matthias i Trier med dem i St Maximin om hvem som hadde relikviene av Agricius. Den før nevnte erkebiskop Richard avgjorde striden til fordel for St Maximin.
Vi vet at Agricius døde før 336, fordi i Chronicon skriver den hellige Hieronymus at den hellige Athanasius kom til Trier i eksil i 335 eller 336 og ble da ønsket velkommen til Trier av biskop Maximin, Agricius’ etterfølger. Athanasius taler om det store antall troende han fant der og det store antall kirker som var under oppføring. Noen kilder legger hans død til 344, andre til 368, men ut fra Hieronymus’ vitnesbyrd har mange ment at han døde i 335 (333 nevnes også). Men på bispelisten i Trier sies det at hans episkopat endte i 329 etter et aktivt episkopat på femten år. Han ble etterfulgt som biskop av Trier av sin elev Maximinus (329-46).
Agricius æres høyt i Trier. Han fremstilles enten som biskop uten attributter eller med bok, kors eller kirkemodell. Agricius er skytshelgen for bispedømmet Trier, og i tillegg for snekkere, bygningshåndverkere, konditorer, smeder, skreddere og slaktere. En kilde sier at han deltok på det første økumeniske konsil i Nikea i 325.
Agricius blir også husket som biskop av den salige Rabanus Maurus av Mainz (ca 784-856), selv om han ikke nevner noe bispesete. Han nevnes også i ulike kalendere i Trier den 13. januar, og i hagiografien om hans etterfølger Maximinus. Gjennom all sin virksomhet styrket han Triers krav på å være et andre Roma (Roma secunda).
Translasjonen av Maria er fremstilt i elfenben fra den bysantinske epoken, som viser Agricius og pave Sylvester på en vogn i Trier med relikvieskrinet, men det ser ut til å henvise til en annen translasjon. Sylvester ga også Agricius og hans etterfølgere forrang over biskopene i Gallia og Germania, men dette privilegiet, som er satt inn i biografien, er utvilsomt apokryft og reflekterer trolig det privilegiet som ble gitt av pave Johannes XIII (965-72) den 22. januar 969 til biskop Teoderik I (965-77).
Agricius feires den 13. januar, og i bispedømmet Trier også den 9. januar, ifølge bollandistene. Translasjonen av relikviene blir feiret den 29. mai. Agricius’ minnedag oppgis av mange kilder til 19. januar, og noen sier at festen tidligere ble feiret den 13. januar, men at 19. januar er den nye minnedagen. Men i Martyrologium Romanum står han under 13. januar, også i den nyeste utgaven (2004):
Tréviris in Gállia Bélgica, sancti Agrícii, epíscopi, qui palátium a sancta Hélena dono datum in ecclésiam convértit.
I Trier i Gallia Belgica [nå i Tyskland], den hellige Agricius, biskop, som bygde om palasset donert av den hellige Helena til kirke.
Les på bispedømmet Triers hjemmeside om Den hellige tunika.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, vatican.va, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, bistum-trier.de, saarland-biografien.de, rheinische-geschichte.lvr.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. februar 1998 - Oppdatert: 10. januar 2016