Angelitas far døde mens hun fortsatt var svært ung. Hun mottok sin første kommunion da hun var åtte år og fermingens sakrament da hun var ni. Hun hadde en lykkelig og normal barndom, men hun fikk ikke mye skolegang. Senere ville intensiteten i hennes åndelige erfaring sprenge forlegenheten over denne mangelen på skolering, noe som vises av det faktum at mer enn 4.000 av hennes er bevart i tillegg til andre skrifter.
Hun måtte lære et yrke for å hjelpe til med å forsørge familien, og i 1862 plasserte moren den 16-årge datteren hos en skomaker. I hans verksted sydde en gruppe unge mennesker dyre sko for sosietetskvinnene i Sevilla og for presteskapet. Antonia Maldonado, som hadde ansvaret, fortalte senere at «hver fredag pleide Angelita å gi bort sitt måltid til de fattige, og ved middagen pleide hun å tigge sine kolleger om for nestekjærlighetens skyld å gi henne et stykke brød som hun kunne legge til sin egen almisse.» Hennes botsøvelser var allerede velkjent.
Antonia Maldonado fortalte også at de en dag hørte et slags skrik ovenpå og ble lamslått over å se Angelita i ekstase med et uforstyrret ansikt mens hennes legeme svevde over gulvet. Hun ba de unge jentene om å gå tilbake til verkstedet og ikke snakke om det. En time senere ankom Angelita med et uskyldig «dere lot meg fortsette å sove!» Antonia Maldonado snakket senere med kannik José Torres Padilla (d. 1878) og ba ham snakke med den unge kvinnen. Etter å ha tenkt over saken, bestemte Angelita seg for å fortelle ham oppriktig om sine religiøse erfaringer.
P. Torres kom fra Kanariøyene og hadde tidligere slått seg ned i regionen Guadalquivir og var kjent i Sevilla som en hellig mann, åndelig veileder og «helgenformer». Møtet mellom dem var viktig, ettersom han skulle komme til å følge Angelita på hele hennes indre reise og rådgi henne ved grunnleggelsen av hennes institutt, som han ble utnevnt til livsvarig direktør for. Han var en dannet mann og lærd teolog som hadde vært rådgiver ved Det første Vatikankonsil, og han respekterte den personlige vei til dem som søkte hans veiledning.
Angelita følte et voksende ønske om å gå i kloster, og på kannik Torres' anbefaling prøvde hun i 1865 som 19-åring sitt kall hos de reformerte karmelittsøstrene i Santa Cruz. Men hun ble nektet opptak på grunn av sin dårlige helse. I stedet fulgte hun p. Torres' råd og begynte å pleie fattige kolerapasienter, siden en koleraepidemi akkurat da spredte seg raskt blant de fattige. I 1868 prøvde Angelita igjen å gå i kloster, denne gang hos Barmhjertighetens søstre i Sevilla. Selv om hennes helse fortsatt var dårlig, ble hun opptatt. Søstrene prøvde å bedre hennes helsetilstand og sendte henne til Cuenca og Valencia, men til ingen nytte. Hun forlot ordenen under novisiatet og vendte hjem for å fortsette å arbeide i skobutikken. Det var på denne tiden hun skrev ned sine indre erfaringer i en viss utstrekning.
P. Torres mente at Gud hadde en plan for Angelita, men denne planen var fortsatt et mysterium. Den 1. november 1871, ved foten av korset, avla hun et privat løfte om å leve etter de evangeliske råd. En kveld diskuterte noen av hennes venner det gode arbeidet til en kvinne i Sevilla. Hun ga medisiner og penger til de fattige mens hun ga råd om resignasjon og tålmodighet, men befolkningen i barrios var ikke takknemlige. En av de som var til stede, bemerket: «Hvis denne kvinnen ikke var til nytte for noen, var av ingen betydning, fattig, manglet det nødvendige i livet og samtidig fornøyd med sin situasjon og ikke mukket, da ville jeg betrakte en slik person som en helgen.»
Den 2. august 1875 grunnla hun kongregasjonen Søstrene av Korset (Hermanas de la Compañía de la Cruz de Sevilla, Hermanitas de la Cruz). I et nærliggende kloster viet fire fattigslig kledde kvinner seg til Gud for kjærlighet og tjeneste for de fattige og pleie av syke. Torres utnevnte Angelita til «eldste søster» med ordensnavnet Angela av Korset (Angela de la Cruz). Et lite rom med tilgang kjøkken skulle bli deres kloster. Men det kom mange unge kvinner for å slutte seg til dem, så de måtte se etter større lokaler. Men Angela bestemte at husværet måtte være fattig, og som hun hadde foreskrevet selv før de begynte: «et hus hvor det råder total stillhet, med hvite vegger og alt svært rent, ingen møbler i korridorene, bare med jevne mellomrom noen små, billige bilder av korsveistasjonene med et lite krusifiks over». Slik ble det, og slik er det.
Fra da av ekspanderte kongregasjonen stadig, og i grunnleggerskens levetid ble det grunnlagt hus i Utrerea i provinsen Sevilla (1877), Ayamonte (1878), Huelva, Jaén, Málaga og Cádiz. Det fantes ingen nød som søstrene ikke tok seg av: arbeiderklassen med alle dens problemer som var spesielle for 1800-tallet, arbeidere fra landdistriktene som var i drift i byen eller i slumstrøk utenfor den, hjemløse familier, de syke, foreldreløse og analfabetiske barn eller voksne. De fattigste av de fattige skulle bli deres spesielle arbeidsområde. Deres eneste inntekter skulle være deres egne henders arbeid samt almisser de måtte få av andre. I 1878 døde p. Torres, og p. José María Alvarez ble utnevnt til instituttets andre direktør.
Kongregasjonens medlemmer kom stort sett fra bondefamilier og arbeidet i landdistrikter. Angela var preget av en korssentrert spiritualitet. Hun og hennes søstre skulle ta det tomme korset i besittelse slik at de kunne korsfestes for Herren ved sin fattigdom, atskillelse og ydmykhet. Slik forent med ham kunne de nå ut med hans kjærlighet og med hans medlidenhet med de fattige og de trengende. Når de ikke var hos de fattige, levde de et kontemplativt liv og viet seg til bønn og stillhet, men de var alltid klare når de ble tilkalt for å tjene de fattige og døende. I 1904 ble instituttet approbert av Den hellige Stol.
Angela døde den 2. mars 1932 i Sevilla, 86 år gammel. Hun ble saligkåret den 5. november 1982 av pave Johannes Paul II da han besøkte Sevilla. Den 20. desember 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det åpnet veien for hennes helligkåring, som fant sted den 4. mai 2003 under pave Johannes Paul IIs besøk i Spania. Hennes minnedag er dødsdagen 2. mars.