De hellige Andreas de Soveral og Ambrosius Frans Ferro og 28 ledsagere (d. 1645)

De hellige Andreas de Soveral (pt: André) og Ambrosius Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco) var begge prester – den første brasiliansk og den andre portugisisk. De led martyrdøden i 1645 sammen med 28 legfolk i delstaten Rio Grande do Norte i Brasil. De tretti martyrene kalles Brasils protomartyrer eller Martyrene av Cunhaú og Uruaçu. De var ofre for to massakrer i 1645 i sammenheng med de nederlandske invasjonene i Brasil. Den første skjedde i kapellet for Vår Frue av Candeias i landsbyen Cunhaú i kommunen Canguaretama; en annen ved elven Uruaçu i kommunen São Gonçalo do Amarante.

I 1997 feiret Kirken i Natal, metropolittsete og hovedstad i delstaten Rio Grande do Norte i det nordøstre Brasil, 400-årsjubileet for evangeliseringen av byen. Den 25. desember 1597 ankom en ekspedisjon av kolonister, fulgt av fire misjonærer (to jesuitter og to fransiskanere), som begynte å evangelisere folket. Det var vanlig at ekspedisjonene ga nye navn til stedene de kom til, og kolonistene kalte regionen Natal («Fødsel») til ære for Kristi Fødsel den 25. desember. Evangeliseringen i Rio Grande do Norte ble fortsatt av jesuittmisjonærer og sekularprester fra det katolske Portugal, som begynte med katekese av indianerne og opprettelsen av de første kristne menighetene.

Fra 1580 til 1640 var Portugal forent med Spania, og som en del av det spanske koloniimperiet var Brasil utsatt for angrep fra Spanias fiender. Blant disse var Nederland, som nettopp var blitt uavhengig fra Spania. Den første nederlandske invasjonen kom i mai 1624, da de erobret Bahia. De ble imidlertid drevet ut igjen i 1625 ved hjelp av en spansk flåte. De ga ikke opp, og i 1630 erobret de Pernambuco i det rike sukkerområdet i Brasil ved hjelp av en flåte sendt ut av det hollandske Vestindiakompaniet og erobret Olinda og Recife.

De klarte å holde og utvide sine områder rundt den nordøstlige kysten: Maranhão, Ceará, Piauí, Rio Grande do Norte, Paraiba, Pernambuco, Alagoas og Sergipe. Nederlenderne nådde dagens delstat Rio Grande do Norte den 8. desember 1633. Med hjelp fra Tapuio-indianere drepte inntrengerne verkseieren Francisco Coelho, hans hustru og seks barn, og alle de andre som var der, i alt seksti personer. Dette var den første massakren utført av nederlenderne i Rio Grande. Siden de ikke hadde noe religiøst motiv, regnes dette ikke som et martyrium for troen.

Etter overleveringen av den portugisiske festningen Fortaleza dos Reis Magos, som forsvarte sjøveien til byen, overtok de inntektskildene i regionen. Den viktigste var storfe, etterfulgt av sukkerrør. Nederlenderne forsøkte også å påtvinge reformasjonen på befolkningen i Pernambuco som i de andre delene av Portugals oversjøiske provinser som de hadde erobret – blant annet Ceylon (Sri Lanka), Malakka og Molukkene, hvor de forfulgte katolikkene og satte mange innfødte opp mot dem. Kalvinismen var den viktigste religionen i de flamske landområdene (Holland og en del av dagens Belgia). Over tid gikk den fiendtlige situasjonen over i en sann religiøs forfølgelse, som kulminerte med de to fatale massakrene Cunhaú og Uruaçu i 1645.

Den første fant sted i Cunhaú den 16. juli. Cunhaú var en landsby i kommunen Canguaretama i delstaten Rio Grande do Norte, som var vokst frem rundt en sukkerrørfabrikk, den første som ble bygd i delstaten Rio Grande do Norte for å utnytte en av regionens rikdommer. Det var søndag og 69 mennesker hadde samlet seg i kapellet for Vår Frue av Lysene (Nossa Senhora das Candeias) for å feire messe sammen med sognepresten, p. Andreas de Soveral. De fleste av de troende var bønder og arbeidere på sukkerrørfabrikken i Cunhaú.

Nederlenderne sendte en av sine emissærer til Cunhaú, en skruppelløs og grusom tysk jøde i den nederlandske regjeringens tjeneste ved navn Jacó Rabe (Jakob Rabbi). Han nådde Cunhaú lørdag den 15. juli 1645. Han ble gjenkjent av lokalbefolkningen, for han hadde vært gjennom der før, alltid eskortert av Tapuio-indianske soldater og etterlot hat og ødeleggelse overalt hvor han for frem. Denne dagen kom han med mer kraft, for i tillegg til Tapuio-soldater hadde han noen potiguarer og nederlandske soldater. Han presenterte seg som en utsending fra det øverste nederlandske råd i Recife.

Dagen etter var de troende samlet til messe i kirken Vår Frue av Lysene (Nossa Senhora das Candeias) (lat: Virgo Candelariae). Ved begynnelsen av feiringen var Jakob Rabe tilstede i kirken. Han opplyste at han etter messen skulle kunngjøre noen bestemmelser fra Det øverste nederlandske rådet. Men dette var bare et påskudd. For da sognepresten, p. Andreas de Soveral, kom til elevasjonen av Kristi legeme og blod, brøt en gruppe nederlandske soldater hjulpet av indianere seg inn i kapellet og blokkerte dørene. Deretter gikk de blodtørstige soldatene løs på de troende.

Andreas forsto situasjonens alvor og avbrøt messen for å formane de troende til å forberede seg på døden. De første angrepene på pateren kom fra Tapuio-indianerne. Men pateren snakket de innfødtes språk og oppfordret dem til ikke å røre Guds prest og bilder og de hellige kar, og at straffen var å få avhogd hender og kroppsdeler for å gjøre det. Tapuio-indianeene trakk seg da tilbake i frykt. Men potiguarene ignorerte prestenes ord, angrep Guds tjener og «rev ham i stykker». «Morderen var høvdingen for potiguarene, Jerera, som viftet med en dolk og drepte p. Andreas» (Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil).

Andre sier at han ble drept av en øks som en indianer kastet mot ham. De troende gjorde ikke motstand, og de døde mens de bekjente sin tro på «Jesus Kristus, ypperstepresten» og ba om tilgivelse for sine synder. De som hadde søkt tilflukt i huset til sukkerroefabrikkens sjef, led samme skjebne. Etter massakren i kirken ble huset invadert. Tre klarte å rømme over hustakene. De andre prøvde å forsvare seg så godt de kunne, men de ble alle drept.

Midt på 1600-tallet var det bare to sogn i delstaten Rio Grande do Norte, Vår Frue av Lysene i Cunhaú og Vår Frue av Fremstillingen i Natal. Presten i Natal var den hellige p. Ambrosius Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco). Nyheten om massakren i Cunhaú spredte seg over hele Rio Grande og naboområdene og skapte skrekk i befolkningen, som fryktet angrep fra nederlenderne og Tapuio-indianerne og potiguarene. Selv om de mistenkte den nederlandske regjeringens medvirkning, ba noen innflytelsesrike beboere kommandanten i Fortaleza dos Reis Magos om asyl. Dermed ble de følgende fem mottatt som gjester i festningen: p. Ambrosius Frans Ferro, Antonius Vilela Moço (den yngre), Frans de Bastos, Diego Pereira og Josef do Porto. Det store flertallet av beboerne som ikke var i fortet, en gruppe på åtti personer, bygde en festning i den lille byen Potengi (Paliçada do Potengi), 25 kilometer fra Fortet, for å forsvare seg.

I mellomtiden fortsatte Jakob Rabe sine forbrytelser. Etter å ha passert gjennom flere steder i Rio Grande og Paraíba ankom han i september til Casa Forte hos den hellige franskmannen Johannes Lostau Navarro, noen få kilometer fra Natal. Flere beboere ble drept og eieren, som var utlending, ble tatt til Fortet. Der møtte han de tidligere nevnte gjestene og en annen fange, den hellige Antonius Vilela Cid. Han ble anklaget for medvirkning til en nederlenders død og å være en del av en konspirasjon for å utvise nederlenderne.

Rabe dro da til Potengi, hvor han møtte heroisk væpnet motstand fra dem som var i festningen. De visste at han hadde drept uskyldige i Cunhaú, så de sto imot så godt de kunne i seksten dager, til to artillerikanoner kom fra Fortet, som de ikke kunne stå imot. De la da ned sine våpen og overga seg til Gud. Fem gisler ble tatt til Fortaleza, nemlig de hellige Stefan Machado de Miranda, Frans Mendes Pereira, Vincent de Souza Pereira, Johannes da Silveira og Simon Correia. Dermed var beboerne i Rio Grande delt i to grupper, tolv i Fortaleza og resten i varetekt i Potengi.

Den 2. oktober kom det ordre fra Recife om å drepe alle beboerne, noe som ble gjennomført dagen etter, den 3. oktober 1645. Nederlenderne bestemte seg for først å eliminere de tolv fra festningen, som var innflytelsesrike mennesker som tjente som et eksempel, blant dem presten, en dommer og en velstående landeier. De ble brakt til havnen i elven Uruaçu i kommunen São Gonçalo do Amarante, tyve kilometer fra Natal. Der ventet den innfødte Potiguar-høvdingen Antônio Paraopaba dem med en bevæpnet tropp på to hundre indianere som han hadde kommandoen over. Denne høvdingen hadde blitt utdannet i Holland og konvertert til den kalvinistiske religionen, som han var en fanatisk forsvarer av, og han hatet katolikker. Senere gjorde nederlenderne ham til guvernør for indianerne i Rio Grande.

Så snart de kom frem, ga flamlenderne de tolv ordre om å ta av seg klærne og knele. De tilkalte indianerne, som lå i bakhold, og de gikk løs på de stakkars forsvarsløse troende og begynte på det grusomme blodbadet som fulgte. Sammen med sin prest ble mange av de troende torturert og drept på ulike måter med pervers grusomhet. Det utspant seg lignende scener som i Cunhaú, men i denne massakren brukte troppene enda mer grusomhet. Flere ble på grufullt vis hakket i småbiter, inkludert sogneprest Ferro. Noen fikk skåret av lemmer, noen ble brent, noen fikk øyne stukket ut og tunger og neser skåret av. Tungene ble revet ut fordi de hadde uttalt katolske bønner. Et barn ble spiddet til en trestamme og et annet delt i to med et sverd, og de fleste av likene ble halshogd. Bonden Matteus Moreiras fikk hjertet revet ut, og med sine siste krefter ropte han ut: «Lovet være Jesus i Det helligste Sakrament!» Barbarismen fortsatte også etter de troendes død, da deres kropper ble revet i stykker. Ingen av fangene hadde noen illusjoner at de ville overleve, for de skjønte at de ville lide samme skjebne som de uskyldige troende i Cunhaú. I motsetning til denne volden står ofrenes fredelige og dype kristne holdning. Av sogneprestens ledsagere er bare femten navn kjent, mens resten er deres slektninger.

Viktig for å kunne karakterisere deres død som et martyrium for troen, var tilstedeværelsen av en kalvinistisk protestantisk pastor, som forsøkte å få dem til å avsverge den katolske tro og konvertere til flamlendernes religion. Men de bekjente med høy røst at de døde i den sanne tro. Det er viktig å understreke dette, for det var ikke bare en politisk forfølgelse. Det var klart for ofrene at det å gi etter for de invaderende kalvinistiske kjettere, var å forråde kongen, den portugisiske suverenitet og den katolske religion. Folk følte at å overvinne og utvise inntrengerne var å forsvare hjemlandet og å vinne for Gud og for den sanne tro.

Helligkåringssakens postulator, Msgr Assisi, sier: «Usikkerheten om det totale antall drepte og anonymiteten til de fleste av dem er absolutt et hinder for presentasjon av alle ofrene fra Cunhaú og Uruaçu for en anerkjennelse av deres martyrium» (Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil). Prosessen kunne bare presentere noen få navn på hele denne mengden av hellige. Mens man i Cunhaú bare kunne identifisere navnene til p. Andreas og Dominikus blant de rundt sytti martyrene, hadde man i Uruaçu 28 navn. Der ble de viktigste innbyggerne i Natal drept, og det anslås at de var rundt åtti personer.

Dermed ble bare tretti av de rundt 150 strålende martyrene offisielt salig- og helligkåret. Av disse tretti kjenner vi biografiske data om bare noen av dem. Av det store flertallet er lite eller ingenting kjent, noen ganger bare navnet, noen ganger ikke engang det. Faktisk gjelder det for mange at det vi vet mest om, er måten de ble slaktet ned på.

Blant de ofrene i Uruaçu som krønikerne forteller om, ble to navn ikke inkludert i prosessen for saligkåring, Manuel Alures Ilha og Antônio Fernandes. Begge var blitt såret i massakren, og da tok de frem knivene de bar i lommen og angrep tre indianere og drepte dem, før de selv ble likvidert. Selv om deres holdning er moralsk forsvarlig som selvforsvar, kan det skapes tvil om det tredje kravet til et kristent martyrium, nemlig at døden fritt ble akseptert.

Det var brasilianerne selv som drev ut nederlenderne i 1654, en begivenhet som oppmuntret de voksende nasjonalistiske følelsene i landet. Natal tilhørte til 1676 bispedømmet São Salvador da Bahia, deretter til 1892 bispedømmet Olinda og så til 1909 bispedømmet Paraíba. I 1909 ble Natal eget bispedømme og i 1952 erkebispedømme.

Det er vanskelig å forstå hvorfor det gikk så lang tid før Brasils protomartyrer ble saligkåret. På 1930-tallet begynte Natals fjerde biskop (1929-67) og første erkebiskop fra 1952, Dom Marcolino Esmeraldo de Souza Dantas (1888-1967), å tenke på muligheten for å innlede en saligkåringsprosess, men det var først den tredje erkebiskopen av Natal (1988-93), Dom Alair Vilar Fernandes de Melo (1916-99), som den 15. mai 1988 annonserte ønsket om å få saligkåret bispedømmets martyrer.

Den 28. februar 1989 ble det oppnevnt en postulator i saken, Msgr Francisco de Assis Pereira, og den 6. juni 1989 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Deretter pågikk bispedømmets informativprosess fra 1989 til 1994. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt av kongregasjonen den 25. november 1994. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 1998. De to martyrgruppene ble behandlet sammen.

Den 21. desember 1998 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som åpnet for en snarlig saligkåring. De tretti brasilianske martyrene (i virkeligheten 27 brasilianske, 1 portugisisk, 1 spansk og 1 fransk) ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II sammen med fjorten andre martyrer fra tre kontinenter – de første saligkåringene i det hellige år 2000. Blant de 16 000 menneskene på Petersplassen var tusen brasilianske pilegrimer.

Den 23. mars 2017 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere syv dekreter. Samtidig offentliggjorde paven at han hadde approbert den positive kjennelsen fra den ordinære sesjonen av kardinaler og biskoper som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, vedrørende helligkåring av Brasils tretti og Mexicos tre protomartyrer. Samtidig skiftet den brasilianske gruppen navn fra «De salige Andreas de Soveral og Ambrosius Frans Ferro og 28 ledsagere» til «De salige Andreas de Soveral og Ambrosius Frans Ferro, sekularprester, og Matteus Moreira, legmann, og 27 ledsagere». I et konsistorium (møte i kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at til sammen 35 salige skulle helligkåres den 15. oktober 2017 i Roma, de 33 protomartyrene og to andre.

Brasils protomartyrer ble helligkåret søndag den 15. oktober 2017 på Petersplassen i Vatikanet av pave Frans.

Her er listen over de tretti martyrene:

1. Den hellige p. Andreas de Soveral (pt: André) ble født rundt 1572 i São Vicente, den største byen på øya Santos i den nåværende delstaten São Paulo i Brasil. Han studerte sannsynligvis på jesuittenes kollegium «Barn av Jesus» (Colégio dos Meninos de Jesus) i hjembyen, som var grunnlagt av jesuitter i 1553, og der begynte hans jesuittkall. Den 6. august 1593 trådte han som 21-åring inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ) og gjennomgikk sitt novisiat i Bahia. Etter å ha studert latin og moralteologi og lært Pernambuco-indianernes språk, ble han på grunn av hans kjennskap til indianernes språk sendt til kollegiet i Olinda i staten Pernambuco, et kateketisk senter for indianerne i hele regionen. I 1606 dro han på en misjonsreise i territoriet til Potiguar-indianerne i Rio Grande do Norte sammen med p. Diego Nunes. I den forbindelse rykket han inn i en indianerlandsby ledet av kvinnen Antonia Potiguar. Han omvendte henne og døpte henne sammen med andre indianere, og deretter velsignet han hennes ekteskap.

En gang mellom 1607 og 1610 trådte Andreas ut av jesuittordenen og ble sekularprest, selv om Martyrologium Romanum feilaktig anser ham som fortsatt jesuitt. I 1614 finner vi ham som sogneprest i sognet Vår Frue av Lysene (Nossa Senhora das Candeias) (lat: Virgo Candelariae) i Cunhaú i staten Rio Grande do Norte. I 1630 overtok de kalvinistiske nederlenderne området og undertrykte katolikkene. Søndag den 16. juli 1645, da p. Andreas under messen i kirken Vår Frue av Lysene i Cunhaú kom til elevasjonen av Kristi legeme og blod, ble de troende massakrert av nederlandske soldater og indianske krigere fra stammene Tapuio og Potiguar.Andreas forsto situasjonens alvor og avbrøt messen for å formane de troende til å forberede seg på døden. Selv om han ba inntrengerne om ikke å røre Guds prest og de hellige kar, ble han drept av en øks som en indianer kastet mot ham. Han var 73 år gammel. Han ble myrdet sammen med 69 av sine sognebarn, for det meste bønder og sukkerrørarbeidere, alle fra Cunhaú. Men fem portugisiske troende ble tatt som gisler og brakt til det nederlandske fortet Fortaleza dos Reis Magos («Hellige tre konger-fortet») (Castelo de Keulen). Navnene på disse fem gislene er kjent og rapportert av tidens krønikere, men den eneste av de martyrdrepte troende vi kjenner navnet på, er den hellige Dominikus de Carvalho (pt: Domingos). Likene ble plyndret for kostbare klær og dyrebare gjenstander.

2. Den hellige p. Ambrosius Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco) var portugisisk fra Azorene (Ilhas dos Açores). Den første informasjonen om ham stammer fra 1636, da han ble utnevnt til kapellan i Rio Grande. Tilsynelatende hadde han et vennlig forhold til nederlenderne, for etter massakren i Cunhaú ba han om asyl i festningen Fortaleza dos Reis Magos sammen med fem av byens ledere. Han ble den 3. oktober 1645 ført til bredden av elven Uruaçu og myrdet. En annen martyr, den hellige Antonius Vilela Cid, var gift med p. Ambrosius’ søster, Inês Duarte fra Azorene. Derfra er det utledet at han også var fra Azorene, det vil si portugisisk.

3. Den hellige Matteus Moreira (pt: Mateus) var en katolsk bonde som deltok i Paliçada do Potengi. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Han fikk hjertet revet ut bakfra, og med sine siste krefter ropte han ut: «Lovet være Jesus i Det helligste Sakrament!» Han kalles «Martyr for eukaristien» (Mártir da Eucaristia) og har siden 2005 vært skytshelgen for ekstraordinære kommunionsutdelere.

4.-5. De hellige Manuel Rodrigues de Moura og hans hustru. Manuel deltok i Paliçada do Potengi. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu sammen med sin hustru, som ikke navngis. Etter mannens død fikk hun hogd av føtter og hender og levde i tre dager før hun også døde. Hans navn er kjent gjennom krønikernes historie om mordet på hustruen, som bare huskes for den kjærligheten som forente henne med ham i liv og død (Pereira, F. Assisi: Protomártires do Brasil).

6.-8. De hellige Stefan Machado de Miranda (pt: Estêvão) og hans to døtre. Stefan var en av lederne i distriktet Rio Grande og var gift med Barbara, datter av den hellige Antonius Vilela Cid (nr. 9). I 1643 ble han medlem av de nederlandske myndighetenes byråd (Câmara de Escabinos). Etter massakren i Cunhaú dro han sammen med oberstløytnant Garstman til Recife for å protestere for nederlendernes høyeste råd mot overgrepene begått av Jakob Rabe og hans medhjelpere. Deretter flyktet han til Potengi og søkte tilflukt i Paliçada do Potengi.

Etter at nederlenderne hadde nedkjempet motstanden i Potengi, ble Stefan ført som gissel til Fortaleza dos Reis Magos. Derfra ble han brakt til elven Uruaçu. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved sammen med to av sine døtre. Han ble drept foran en syv år gammel datter som forgjeves tryglet om at faren skulle bli spart. Etter farens død dekket hans datter ansiktet med kjolen og ba om at hun måtte bli drept. Sannsynligvis ble hun i stedet spart sammen med sin mor Barbara, som også var til stede ved martyriet. En annen eldre datter ble solgt som en slave til indianere. Vi kjenner ikke navnene på de to jentene som led martyrdøden sammen med ham, men det er fastslått at en av dem var omtrent to måneder gammel.

9. Den hellige Antonius Vilela Cid (pt: Antônio) var en spansk adelsmann fra Castilla. Han var i Rio Grande allerede i 1613, hvor han mottok store landområder i Várzea do Trairi. Han ble utnevnt til kaptein etter ordre fra den spanske kong Filip III (1598-1621), som var konge av Spania og Portugal. Vi vet ikke om han noensinne utøvde denne funksjonen, men i 1620 var han i alle fall ordinær dommer i Várzea do Trairi i Natal. Han giftet seg med Dona Inês Duarte, søster av den hellige p. Ambrosius Frans Ferro.

Han ble anklaget av en innfødt høvding for Janduí for å ha ansvaret for drapet på en nederlender i distriktet Ceará, og han ble fengslet i Fortaleza dos Reis Magos (Castelo de Keulen), mistenkt for å være involvert i konspirasjonen mot kolonistene. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Flere medlemmer av hans familie led martyrdøden sammen med ham, nemlig hans hellige sønn Antonius Vilela den yngre (nr. 10), hans hellige svoger p. Ambrosius (nr. 2), hans hellige svigersønn Stefan Machado de Miranda (nr. 6), gift med hans datter Barbara, og tre hellige barnebarn, alle jenter (nr. 7, 8 og 11).

10.-11. Den hellige Antonius Vilela den yngre (pt: Antônio) (o Moço) og hans datter. Antonius var sønn av den hellige Antonius Vilela Cid. Han var en av de fem gislene som ble fjernet fra Paliçada do Potengi og fengslet i Fortaleza dos Reis Magos. Han ble ført til Uruaçu og drept i massakren den 3. oktober 1645 sammen med sin lille datter. Hennes navn er ikke kjent, bare at hun var et lite barn og ble drept nådeløst, «hun ble grepet i et ben og slått i hodet med en pinne, og delt i to stykker» (Salvador, M.C.O. Valoroso: Lucideno e Triunfo da Liberdade, sitert i: Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil).

12.-19. De hellige Johannes Martins (pt: João) og hans syv unge ledsagere. Johannes var en ung mann som ledet en gruppe på syv unge menn som ikke navngis. De deltok i motstanden i Paliçada do Potengi og ble ført til bredden av Uruaçu. Krønikere sier at på et tidspunkt ba indianerne om at de åtte unge mennene ble spart. Nederlenderne aksepterte det på betingelse av at ungdommene ville kjempe for Nederland mot Portugal. Alle nektet. Først ble de syv ledsagerne drept i massakren den 3. oktober 1645, så bare Johannes Martins var tilbake.

Han ble da spurt igjen om han ville gå over til nederlendernes side. Hans svar var at han alltid ville gripe til våpen mot tyrannene og ikke mot sin egen tro, fedrelandet og kongen. De burde heller ha drept ham, da han misunte sine kameraters død og den herlighet de hadde møtt. Da ble også Johannes drept. (Pereira, F. de Assis: Protomártires do Brasil)

20. Den hellige N.N. Dias, datter av Frans Dias den yngre (pt: Francisco). Om henne vet vi bare at hun var et barn og ble drept ved å bli kløyvd med et sverd. Hennes fars navn er ikke inkludert i listen over martyrer fordi tidens krøniker ikke nevner ham direkte, men han ble sannsynligvis også drept.

21. Den hellige Johannes Lostau Navarro (fr: Jean; pt: João) ble født i kongeriket Navarra, som var innlemmet i Frankrike under kong Henrik IV (1589-1610), så han regnes som fransk, ikke spansk. Han var en av de eldste innbyggerne i distriktet Rio Grande. Han hadde gode kontakter med jesuittene som arbeidet i Rio Grande do Norte. Ved sin datters ekteskap etablerte han som en av betingelsene i medgiften at det hvert år skulle feires 24 messer for hans sjel. Han hadde også gode relasjoner til nederlenderne. En annen datter giftet seg med oberstløytnant Joris Garstman, nederlandsk kommandant for Fortaleza dos Reis Magos, som nederlenderne døpte om til Castelo de Keulen, som regjerte i Rio Grande fra 1633 til 1637.

Johannes var fisker, og hans havn var sannsynligvis lokalisert nær stranden i Barra de Tabatinga, noen få kilometer fra Natal. Han bygde et befestet hus (Casa Forte) i Tabatinga som ble erobret etter angrepet på Cunhaú av Jakob Rabe, Tapuio-indianere, potiguarer og nederlendere. De som hadde søkt tilflukt der, gjorde motstand og ble drept. Bare Johannes ble tatt til fange og fengslet i Fortaleza dos Reis Magos fordi han var fransk. Han var blant de troende som ble ført til Uruaçu for å bli drept, og hans død ble tilskrevet Rabe. Kommandant Garstman sverget hevn. Jakob Rabe ble drept i et bakhold året etter, og Garstman ble dømt til å returnere til Holland som en uverdig person.

22-24. De hellige Josef do Porto (pt: José), Frans de Bastos (pt: Francisco) og Diego Pereira (pt: Diogo) søkte tilflukt i Fortaleza dos Reis Magos sammen med de hellige p. Ambrosius Frans Ferro og Antonius Vilela Cid. De ble ført til Uruaçu, hvor de ble drept i den første gruppen på tolv personer.

25-28. De hellige Vincent de Souza Pereira (pt: Vicente), Frans Mendes Pereira (pt: Francisco), Johannes da Silveira (pt: João) og Simon Correia (pt: Simão) ble sammen med den hellige Stefan Machado de Miranda (nr. 6) brakt som gisler fra Potengi til Fortaleza dos Reis Magos. Derfra ble de ført til bredden av Uruaçu, hvor de ble drept i den første gruppen på tolv personer.

29. Den hellige Antonius Baracho (pt: Antônio). Han ble fjernet fra Paliçada do Potengi. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Nederlenderne bandt ham til et tre og han fikk tungen skåret ut. Deretter ble han kastrert, og genitaliene ble puttet i munnen hans til erstatning for tungen. Han ble slått og brent med glødende svijern, og til slutt ble hans hjerte revet ut av brystet.

30. Den hellige Dominikus Carvalho (pt: Domingos) er ved siden av Andreas de Soveral den eneste av dem som døde i Cunhaú, som er identifisert med sikkerhet. Vi kjenner ikke hans yrke, men han var trolig en lokal stormann. På hans lik ble det funnet et kjede og en rekke gullmynter, noe som tyder på at han var velstående. Det er en viss tvil om han døde i kapellet eller i det tilhørende huset.

Den første gruppen fra Cunhaús minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 16. juli:

In civitáte Cunhaú prope Natáliam in Brasília, beatórum Andréæ de Soveral, presbýteri e Societáte Iesu*, et Domínici Carvalho, mártyrum, qui in ipsa Missæ celebratióne cum turma fidélium in ecclésia a milítibus dolóse reclúsi sunt et atróciter interfécti.

I byen Cunhaú nær Natal i Brasil, den salige Andreas de Soveral, prest i Jesu selskap*, og Dominikus Carvalho, martyrer, som mens de feiret messen, ble låst inne i kirken ved bedrag sammen med mengden av de troende og massakrert på en fryktelig måte.

*Dette er en feil i martyrologiet, han var eks-jesuitt og sekularprest.

Den andre gruppen fra Uruaçus minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 3. oktober:

Ad ripam flúminis Uruaçu prope Natáliam in Brasília, beatórum Ambrósii Francísci Ferro, presbýteri, et sociórum,¹ mártyrum, qui víctimæ oppressiónis contra cathólicam fidem patrátæ occubuérunt.

Ved bredden av elven Uruaçu nær Natal i Brasil, de salige Ambrosius Frans Ferro, prest, og ledsagere, martyrer, som ble ofre for undertrykkelsen som ble utøvd mot den katolske tro.

¹ Quorum nomina: beati Antonius Baracho, Antonius Vela Cid, Antonius Vilela iunior et filia eius, Didacus Pereira, Emmanuel Rodrigues Moura et coniunx eius, filia Francisci Dias iunioris, Franciscus de Bastos, Franciscus Mendes Pereira, Ioannes da Silveira, Ioannes Lostau Navarro, Ioannes Martins et septem iuvenes, Iosephus do Porto, Matthæus Moreira, Simon Correia, Stephanus Machado de Miranda et filiæ eius duæ, Vincentius de Souza Pereira.

For tiden minnes martyrene på to datoer, den 16. juli i Canguaretama, og den 3. oktober i São Gonçalo do Amarante. Ved lov nr. 8913/2006 ble den siste datoen erklært som fridag i delstaten. De ble salig- og helligkåret sammen, og vi har valgt å samle dem i én biografi med minnedag 3. oktober, datoen for martyriet i Uruaçu. Valfartsmål er kapellet for Martyrene av Cunhaú og Uruaçu i São Gonçalo do Amarante i bydelen Nossa Senhora de Nazaré i Natal, og kapellet for Vår Frue av Lysene i Cunhaú. Monumentet i São Gonçalo do Amarante i den brasilianske delstaten Rio Grande do Norte til ære for de katolske martyrene fra 1645 ble åpnet den 5. desember 2000.

De æres også spesielt i de fire sognene som bærer martyrenes navn: Santuário dos Mártires nær Nazaré i Natal, Beato Ambrósio Francisco Ferro i Planalto i Natal, Beato André de Soveral i Emáus i kommunen Parnamirim og Beato Mateus Moreira i Cidade Verde i Parnamirim.

På den 43. generalforsamlingen for biskopene i Brasil som ble holdt i Itaici i delstaten São Paulo i 2005, ble den salige Mateus Moreira erklært som «Skytshelgen for ekstraordinære kommunionsutdelere». I desember 2005 kunngjorde bispekonferansen at Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen i Vatikanet hadde godkjent dette vedtaket.

Kilder: Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, pt.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, britannica.com, santosdobrasil.org.br, tribunadonorte.com.br, santosebeatoscatolicos.blogspot.com, cnbb.org.br, veritatis.com.br, arquidiocesedenatal.org.br, Nyhetsbyråene Zenit, Kathpress og Catholic World News i mars 2000 og oktober 2017 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. juli 2005 – Oppdatert: 15. oktober 2017