Den hellige Albert Hurtado Cruchaga (sp: Alberto) ble født den 22. januar 1901 i Viña del Mar i Chile og ble døpt samme dag. Han var eldste sønn av Alberto Hurtado Larraín og Ana Cruchaga Tocornal. Begge foreldrene var fra gamle aristokratiske familier, men de var uten formue og bodde på en liten gård. Alberts far døde den 14. juni 1905 da sønnen var fire år gammel, noe som førte familien ut i fattigdom. Moren måtte selge gården for mye mindre enn den var verdt for å betale familiens store gjeld. Hun og hennes to sønner Albert og Mikael dro for å bo hos slektninger i hovedstaden Santiago de Chile.
Albert fikk i 1909 et stipend for å gå på det jesuittiske St. Ignatius-kollegiet i Santiago. Der utviklet han en levende interesse for de fattiges kår, og han tilbrakte hver søndag ettermiddag med dem i de elendigste delene av byen. Han visste hvordan det var å være fattig og flytte ofte. I august 1910 mottok han sin første kommunion og den 27. oktober samme år ble han fermet (konfirmert). Etter avslutningen av middelskolen i 1917 ville han tre inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ), men hans åndelige veileder kjente familiens situasjon og ga ham det råd å først ta seg av moren og den yngre broren.
Deretter gikk han om formiddagene på forelesninger ved det juridiske fakultet på det katolske universitetet i Santiago, mens han om ettermiddagen arbeidet for å forsørge familien. Selv om han nå både arbeidet og studerte, fortsatte han også i denne tiden med å oppsøke fattigkvarterene i byen på søndag ettermiddager for å hjelpe der han kunne. I 1920 avbrøt han studiene for å avtjene militærtjenesten, og deretter fortsatte han studiene. Han tok eksamen i august 1923.
Den 14. august 1923 trådte han inn i jesuittenes novisiat i Chillán, 22 år gammel. Etter atten måneder i Chillán dro han den 16. april 1925 til Córdoba i Argentina for å avslutte novisiatet der. Der avla han sine første løfter den 15. august 1925. Deretter begynte han på sine humanistiske studier, og i 1927 ble han sendt til Barcelona i Spania for å studere filosofi og teologi. I 1931 hadde han avsluttet sitt første år med teologi, men da jesuittordenen ble oppløst i Spania i 1932, måtte han forlate landet.
Han dro først til Irland, hvor han var i noen måneder for å perfeksjonere sin engelsk. Deretter dro han til Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia, hvor han fortsatte studiene. Der ble han presteviet den 24. august 1933 av kardinal Van Roey, Belgias primas. I Drongen i Belgia gjennomførte han sitt tertiarat, det tredje prøveåret som er vanlig hos jesuittene. I 1934 fikk han i oppdrag av det chilenske utdanningsdepartementet å studere pedagogikk i Belgia og Tyskland, og den 10. oktober 1935 tok han doktorgraden i pedagogikk. Han valgte å studere tenkningen til den amerikanske filosofen og utdanningsreformatoren John Dewey, en skikkelse som representerte akkurat den typen av agnostisk gringokjetteri som var anathema for etablert katolsk tenkning i denne perioden.
I januar 1936 dro han fra Europa, og i februar kom han tilbake til hjemlandet Chile. I Santiago underviste han i religion på Colegio San Ignacio og i pedagogikk på Santiagos katolske universitet. Samtidig var han preses for den marianske studentkongregasjonen og involverte medlemmene i apostolisk arbeid, spesielt med å undervise i katolisismen i landsbyene. Som preses ledet han ofte retretter for unge menn og ledet flere av dem til å bli prester. Andre ble fremragende katolske legfolk. I 1941 utkom hans berømte bok «Er Chile et katolsk land?», som sendte sjokkbølger gjennom landet.
Samme år ble en gammel studiekamerat og soldatkollega hjelpebiskop av Santiago. Han ba Albert om å bli kapellan for Katolsk Aksjons ungdomsbevegelse, først for erkebispedømmet Santiago, og i 1944 på landsbasis. Han utførte disse oppgaver med usedvanlig hengivenhet og oppofrelse.
Mens han ga en retrett for kvinner i oktober 1944, følte han seg beveget til å be deltakerne om å ta seg av de mange fattige i byen, og særlig de mange foreldreløse gatebarna. Responsen var overraskende stor, og det ble starten på det initiativet som Albert er spesielt kjent for over hele verden, nemlig El Hogar de Cristo, «Kristi hjem», et karitativt institutt som ikke bare skaffer boliger til hjemløse, men også en hjemlig atmosfære der. Ved hjelp av velgjørere og frivillige legfolk åpnet han et hjem for barn og senere lignende hjem for kvinner og for menn. Det ble stadig flere slag hjem, som for eksempel rehabiliteringssentre og yrkesskoler.
I 1945-46 besøkte p. Hurtado USA for å se på bevegelsen «Boys Town» og vurdere om noe slikt kunne etableres også i Chile. Mens han bodde i jesuittenes kommunitet ved Georgetown University, fulgte han kurs i sosiologi ved The Catholic University of America. De siste seks år av sitt liv utviklet han stadig nye former for «El Hogar». I 1947 grunnla han den Chilenske fagforeningssammenslutningen, Acción Sindical y Económica Chilena (ASICH), for å fremme fagforeningsarbeid basert på Kirkens sosiallære. Mellom 1947 og 1950 skrev han tre viktige verker om fagforeninger, sosial humanisme og den kristne sosiale orden. I 1951 grunnla han tidsskriftet Mensaje («Budskap») for å forklare Kirkens sosiallære.
I slutten av 1951 begynte hans helse å svikte. I mai 1952 var han temmelig dårlig, og legen sendte ham til kysten for å hvile. Men i slutten av mai vendte han tilbake til Santiago, og det ble da oppdaget at han hadde kreft i bukspyttkjertelen, og i løpet av få måneder ebbet livet ut. Selv midt i de verste smertene hørte man ham ofte si: «Jeg er lykkelig, Herre». Albert Hurtado døde den 18. august 1952 i Santiago de Chile etter et liv som reflekterte Kristi kjærlighet til de fattige. Alt dette klarte han å virkeliggjøre på bare 15 år. Han ble 51 år gammel. Han ble gravlagt den 20. august.
Hans etterfølger som leder av bevegelsen «El Hogar», p. A. Lavin, begynte snart å arbeide for hans saligkåring. I årene 1977 til 1983 ga han ut ti omfattende avhandlinger om p. Hurtados liv og verk, om hans spiritualitet, om hans sykdom og hans hellige død og hans etterlatte forklaringer om den katolske sosiallære.
Den 21. desember 1991 ble Alberts «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. desember 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 16. oktober 1994 på Petersplassen i Roma under bispesynoden for ordenslivet.
Tidlig en morgen i 1996 ventet en mann utenfor porten til Alberts monumentale gravkirke bak sentralstasjonen i Santiago. Det var faren til Viviana Marcela Galleguillos Fuentes, som lå i koma i Valparaiso med fatale hjerneskader og intet håp. Hennes far hadde forlatt sykesengen og dratt til Santiago for å overlate hennes skjebne til Chiles mest berømte prest. Minutter etter at portene var åpnet hadde hans anmodning om den saliges forbønn blitt skrevet inn i en liten bok ved siden av graven. Ved lunsjtid samme dag våknet Viviana opp, uten noen tegn på det hun hadde gjennomlevd.
Den 20. april 2004 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et nytt mirakel på Alberts forbønn. Han ble helligkåret i Roma den 23. oktober 2005 av pave Benedikt XVI sammen med fire andre i denne pavens første helligkåringsseremoni. Alberts minnedag er dødsdagen 18. august.