Da biskopen kom tilbake til Hieropolis, fikk han laget et epitaf (gravskrift) til sin fremtidige grav. Ved hjelp av er tidlig kristent symbolsk språk beskrev den hans reise og det inntrykk den hadde gjort på ham. Kort etter, rundt 167 (rundt 200?), døde han fredelig i Hieropolis.
Dette epitafet ble senere brukt til å skrive en fiktiv biografi om Abercius på gresk, trolig på slutten av 300-tallet i Hieropolis. Biografien inkluderte inskripsjonen og tilskrev biskopen en rekke skrifter, inkludert et brev til keiser Marcus Aurelius (161-80) og en «lærebok». Biografien hevder også at han omvendte så mange at han fortjente tittelen «Apostlenes likemann», og at han hadde foretatt sin reise til Roma etter ordre fra keiseren, som hadde hørt om hans ry som undergjører, siden keiserens datter Lucilla var besatt av en ond ånd, som Abercius fikk drevet ut. Siden biografien var utsmykket med en mengde underberetninger og legendariske episoder, førte det til at strenge og kritiske historikere anså ham som en ren fantasiskikkelse som aldri har eksistert.
Men i 1882 drev den engelske arkeologen Sir William M. Ramsay utgravninger i Hieropolis. Da oppdaget han innmurt i veggen på en moske en gresk innskrift, som viste seg å være et fragment fra Abercius' gravmæle. Oppdagelsen førte til en betydelig kontrovers, inkludert om Abercius var en hedensk prest eller en kristen biskop, men det er nå allment akseptert at det var Abercius' gravskrift og at han var biskop av Hieropolis. Året etterpå gravde Ramsay ut resten av gravplaten og kunne rekonstruere hele innskriften. Det hersker ingen tvil om dens ekthet, og den historiske kritikken fikk en knekk. Steinplaten er i dag i Lateranmuseet i Roma, etter at den ble gitt i gave til pave Leo XIII (1878-1903) av sultan Abdul Hamid, og arkeologene daterer den til før 216.
Hans epitaf er skrevet av ham selv og kaster lys over flere deler av den kristne lære, for eksempel dåpen, eukaristien og det romerske primat. Her er en oversettelse:
Som medborger i en utvalgt by lot jeg i min levetid lage denne minnesteinen for å få en verdig begravelse av mitt legeme, jeg som heter Abercius, disippel av den jomfruelige Hyrde som leder sin fåreflokk på beite på høyder og i daler. Han har store øyne som ser alt fra det høye. Han har lært meg de troverdige skriftene. Han har sendt meg til Roma for å beundre kongens palass og se en dronning i gyllen skrud. Der så jeg et folk som bar hans strålende segl. Jeg besøkte også Syrias sletter og alle dets byer og fór over elva Eufrat til Nisibis og fant over alt mine brødre. Jeg hadde med meg Paulus, og troen var min ledsager, og den ga meg over alt den store, rene fisken fra kilden å spise, som den rene jomfruen pleier å gi som mat til sine trofaste venner, sammen med den utsøkte vinen som hun skjenker ut til brødet. Jeg, Abercius, lot skrive alt dette i mitt nærvær da jeg var 72 år gammel. Hver og en som forstår det jeg sier og tenker som meg, han må be for Abercius. Ingen må legge noen andre i min grav, ellers må han betale 2.000 gullmynter til romernes statskasse og 1.000 til min elskede hjemby Hieropolis.
For de «innvidde» var det klart at «jomfruen» og «dronningen» var Kirken, at «folket med Herrens segl» var de kristne og at «fisken» var Kristus. Fisken ble symbol på Kristus på grunn av sitt greske navn ICHTHYS, initialene for Iesus Christos Theou Hyos Soter, «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser».
Abercius' kult har vært populær i østkirken siden 900-tallet. Tidligere ble han minnet den 18. desember, men senere ble hans minnedag flyttet til 22. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor hans bispesete feilaktig oppgis som Hierapolis i stedet for Hieropolis, en feil som også finnes i den fiktive biografien.