De hellige syv sovere (eng: The Seven Sleepers; ty: Siebenschläfer; fr: Les Sept Dormants; it: Sette Dormienti) er helgener som har vært feiret siden uminnelige tider, både i østlig og vestlig kristendom og til og med i islam. Deres navn varierer i de uke kildene. Legenden forteller at syv unge menn i Efesos ble murt inne i en hule, hvor de ble gjenfunnet i live 200 år senere. De fant da at Efesos var blitt en kristen by. De døde kort tid etter og æres som helgener. Legenden florerte allerede på 500-tallet, men den er best kjent i vesten i den form erkebiskopen av Genova, den salige Jakob av Voragine OP (ca 1226-98), ga den i «Den gylne legende» (Legenda Aurea).
Legenden forteller at de syv unge mennene var født i Efesos i det vestlige Lilleasia (i dag en ruinby ved Selçuk i Vest-Tyrkia). Da keiser Decius (249-51) i år 250 kom til Efesos for å forfølge kristne, ga han ordre om at det skulle bygges templer midt i byen hvor alle skulle komme og ofre sammen med ham til de romerske gudene. De kristne i byen ble oppsporet og fikk beskjed om å ofre eller å dø. På grunn av dette var alle så redde for pinslene som ventet dem, at venn forrådte venn, sønn anga far og far sønn.
I byen fantes det syv unge kristne menn (gutter?) ved navn Maximian, Malchus, Marcian, Dionysios, Johannes, Serapion og Konstantin (Tunc in illa urbe inventi sunt Christiani septem: Maximianus, Malchus, Marcianus, Dionysius, Ioannes, Serapion et Constantinus, qui hoc videntes nimis dolebant, Legenda aurea). De kom alle fra fornemme familier og var ansatt som palasstjenere hos keiser Decius (andre kilder sier at Maximilian var sønn av administratoren i Efesos og at de andre var sønner av fremtredende borgere i byen, at de hadde vært venner fra barndommen og at de nå avtjente militærtjenesten sammen). Da de så hvordan de andre kristne oppførte seg, ble de triste, og fordi de var de første på stedet som nektet å ofre, gjemte de seg i sitt hus, hvor de fastet og ba. Men de ble angitt som kristne av sine kolleger, og de ble tilkalt til keiseren. De fikk en sjanse til å angre før de igjen ble ført for Decius. I mellomtiden delte de ut sin farsarv i almisser til de fattige, og deretter kom de sammen og rådslo. Deretter tok de bare noen mynter med seg og dro til området ved fjellet Kalion (Monte Celion; i dag Panayirdag) i Efesos, hvor de gjemte seg en lang stund i en hule på nordvestsiden av foten av fjellet. Malchus [i andre versjoner Diomedes eller Jamblikos] tjente alltid de andre, og når han gikk inn i byen, forkledde han seg som en tigger.
Prestene og de to kristne mennene Theodor og Rufinus skrev da en beretning om de unge mennenes martyrium og gjemte det mellom noen av steinene. Og da Decius var død, og hele den generasjonen, nesten 200 år senere, i det trettiende år av keiser Theodosios IIs (408-50) regjeringstid [det vil si i 447], da kjetteriet til dem som benektet de dødes legemlige oppstandelse begynte å vokse, ville Gud trøste dem som sørget og gråt og gi dem håp om de dødes oppstandelse, så han bestemte seg for å vekke de syv mennene fra deres dype søvn.
Gud plantet da den ideen i hodet til den rike landeieren Adolios i Efesos at han skulle bygge en låve i de øde fjellene for sine dyr og sine gjetere. En dag hentet murerne som bygde låven, tilfeldigvis steiner fra den gjenmurte huleåpningen, og de syv mennene våknet til nytt liv av lyset og den friske luften som plutselig strømmet inn i hulen. Mennene sto opp og hilste hverandre i den tro at de bare hadde sovet en natt, og da husket de sin bekymring fra «kvelden før».
Malchus fortalte biskopen at han hadde flyktet fra keiser Decius, som han dagen før hadde sett dra inn i byen. Biskopen mente at den unge mannen hadde hatt en visjon, men Malchus ba ham bli med til de andre, som var i hulen i fjellet Kalion. En stor menneskemengde fulgte dem ut til hulen. Der fant biskopen et dokument mellom steinene, forseglet med to sølvsegl. Han åpnet det og leste det høyt for alle som var samlet. De ble da svært forundret, og da de så de syv mennene sitte i hulen, knelte de ned og priste Gud. Biskopen sendte bud etter keiseren om at han måtte komme med en gang.
Da den kristne keiseren kom, lyste deres ansikter som solen, mens keiseren omfavnet dem. De fortalte ham at Gud hadde gjort dette miraklet for at alle skulle tro på oppstandelsen fra de døde. Og da de hadde sagt alt dette, la De syv soverne seg trygt ned på bakken for å dø. Keiseren omfavnet gråtende de døde helgenene, og han ga ordre om at det skulle bygges en strålende grav av gull og sølv hvor de skulle gravlegges. Samme natt viste de seg for keiseren og ba ham om å la dem få ligge gravlagt i jorden i hulen i påvente av sin oppstandelse. Keiseren utsmykket hulen med edelsteiner og en stor kirke ble bygd over den.
Noen sier at legenden om De syv sovere bygger på ønsket om å sove seg bort fra alle problemer og vente på bedre tider. Den lange søvnen er et vanlig tema i myte og folklore. Den tyske patristikeren Hugo Koch (1869-1940) har undersøkt denne historiens vekst og spredning, og han henviser til at Aristoteles refererer til en lignende historie om sovere i Sardes (Aristoteles, Fysikk, IV, xi), og det finnes mange flere eksempler fra ulike land – Koch siterer tyske, britiske, slaviske, indiske, jødiske, kinesiske og arabiske versjoner (Hugo Koch, Die Siebenschlaferlegende, ihr Ursprung und ihre Verbreitung, Leipzig 1883).
Velkjente senere eksempler er Kyffhäuser-sagaen, som forteller at keiser Frederick Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) sover inne i fjellet Kyffhäuser (på grensen mellom Thüringen og Sachsen-Anhalt) sammen med sine trofaste menn, for en dag å våkne og redde riket og føre det til ny herlighet. Vi har også H.C. Andersens (1805-75), eventyr om Holger Danske, som sitter og sover på Kronborgs slott i påvente av at Danmark skal komme i fare: «Men kommer det i een, ja, saa vil den gamle Holger Danske reise sig saa Bordet revner, naar han trækker Skjægget til sig! saa kommer han frem og slaaer saa det høres i alle Verdens Lande». Et tredje eksempel er den amerikanske forfatteren Washington Irvings (1783-1859) novelle om Rip Van Winkle, som en dag setter seg under et tre og sover i tyve år.
En av de eldste versjonene er en preken som ble skrevet rundt år 500 på syrisk av den monofysittiske biskopen Jakob av Sarug (451-521), en forfatter i den syriske kirken som er blitt beskrevet som «Den Hellige Ånds fløyte og den troende Kirkens harpe». Hans preken er gjengitt i Acta sanctorum. Historien fortelles på gresk av den hellige Simeon Metafrastes (d. ca 1000) i hans samling av legender og historier om bysantinske helgener, Menologion, under måneden juli (Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), CXV, s 427-48), og de fleste senere versjoner bygger på hans historie. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) spredte historien til Europa, og han sa at han hadde legenden fra tolkningen av «en viss syrer» (Gregor av Tours, Passio VII Dormientium, i De gloria martyrum, I, kap 95), men dens popularitet nådde høydepunktet i middelalderens Europa da den salige dominikaneren Jakob av Voragine tok den med i Legenda Aurea. Det finnes også et anglo-normannisk dikt, Li set dormanz, skrevet av en viss Chardry, og et gammelnorsk fragment. Historien er for øvrig godt fortalt i Edward Gibbons (1737-94) klassiske The Decline and Fall of the Roman Empire (1776-88) (kapittel 33).
Spørsmålet om De syv sovernes navn henger tett sammen med deres antall. Jakob av Sarug (ca 500) oppgir bare navnet Jamblikos (Jamblichus, Jamblicus) på ham som vendte tilbake til Efesos etter at de våknet, men han nevner «syv ledsagere», altså må de ha vært åtte i alt. Theodosius’ De situ terrae sanctae (ca 530) nevner syv sovere (pluss en hund): Achillides, Diomedes, Eugenius [Diogenus], Stefan, Probatius [Probatus], Sabbatius [Sambatus], Quiriacus. Hos Gregor av Tours (ca 560-90) finnes for første gang de navnene som siden er blitt vanlige i alle latinske versjoner: Maximilian, Malchus, Martinian, Konstantin, Dionysius, Johannes og Serapion. Dionysius Telmaharensis (av Tel Mahre), patriark for den syrisk-ortodokse kirke (818-48), nevner (ca 750-70) åtte sovere: Maximilian, Jamblikus, Martelus, Dionysius, Johannes, Serapion, Exustadianus (Exacustodianus) og Antonius. Simon av Metafrastes (ca 1000) har Maximilian, Jamblikos, Martin, Johannes, Dionysios, Exakostodianos (Konstantin) og Antoninos. Jakob av Voragine (ca 1270) har Maximian [ikke Maximilian som hos Gregor], Malchus, Marcian [ikke Martinian som hos Gregor], Dionysius, Johannes, Serapion, Konstantin. Noen kilder har Danesius eller Vionysius for Dionysius. Tradisjonen i den russiske kirken sier Maximilian, Dionysius, Amlichus, Martin, Antonius, Johannes og Marcellus, mens den etiopiske kirken har Arshaledes, Diomedes, Eugenius, Diniatheus, Bronatheus, Stefan og Cyriacus.
Quod CCCLXXII annis dormiisse dicuntur, dubium esse potest, quia anno Domini CCCCXLVIII surrexerant, Decius autem regnavit uno tantum anno et tribus mensibus, scilicet anno Domini CCLII. Et ita non dormierunt nisi CXCVI annis.
Fritt oversatt: «Det at de sov i 372 år, kan betviles, siden de sto opp i det Herrens år 448. Men Decius regjerte i bare ett år og tre måneder, nemlig i det Herrens år 252. Dermed sov de i 196 år» (Legenda aurea). I andre oversettelser av Legenda aurea står det at de våknet i år 478 og at Decius regjerte i 270, og at de altså sov i 208 år. Noen oversettelser opererer også med «keiser Theodosios’ 38. år» - ikke trettiende.
Legenden ble raskt spredt vidt omkring i hele kristenheten, men også i islam, noe som vises av at profeten Muhammed på 600-tallet tok med historien i passende omskrivning i Koranen (sura 18, vers 9-26). Den kalles «Grotten» og mennene kalles Ashab al-Kahf, «mennene i grotten». I muslimsk tyrkisk tradisjon kalles De syv soverne for Meksemlina, Yemlina, Mislina, Mernus, Debernus, Sazernus, Kafestataynus – og deres hund Kitmir. Islam tolker dem som mytiske personer som ble omvendt til kristendommen og deretter tilsynelatende døde for så å kunne stå opp igjen etter Muhammeds forkynnelse og bli omvendt til den sanne tro, som etter deres tro selvsagt er islam.
Hulen ved Efesos hvor De syv soverne ble funnet, ble et berømt valfartssted, og mellom 400- og 1400-tallet ble hulen besøkt av utallige pilegrimer. På 400- og 500-tallet lot mange kristne seg begrave rundt hulen, slik at det der oppsto en bysantinsk Nekropolis (de dødes by). Keiser Theodosios II skal ha bygd en kirke for De syv soverne kirke der, som Palestina-pilegrimen Theodosius Archidiaconus nevner i sin reisebeskrivelse fra rundt 530, De situ terrae sanctae. Ifølge den persiske multi-vitenskapsmannen Abū Rayhān al-Bīrūnī (973-1048) i hans «Kronologi» ble visse bevarte lik av munker vist frem i hulen som De syv soverne av Efesos på 800-tallet. En grotte som er forbundet med den samme historien, ligger nordvest for Tarsus i Kilikia, den hellige apostelen Paulus’ fødeby.
Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, tvilte klokelig nok på autentisiteten i historien, men han lot minnedagen stå da han reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet. De er fortsatt med i den nyeste utgaven (2001), med en heller lakonisk notis: «Minnet om de syv hellige soverne av Efesos, som, blir det sagt, etter å ha lidd martyrdøden nå hviler i fred i påvente av oppstandelsens dag» (Martyrologium Romanum 2001).
De syv sovernes minnedag er 27. juli, som også sto i Missale Nidrosiense (1519) som Septem dormientium. III. Comm. sola. I Tyskland feires De syv soverne den 27. juni (Siebenschläfertag), og kilden Heiligenlexikon sier at pave Gregor XIIIs (1572-85) kalenderreform i 1582 (Den gregorianske kalender) førte til at minnedagen ble flyttet fra 7. juli til 27. juni. Unntak er regionen Regensburg (12. september) og Aquileia, Salzburg og Passau (13. september). Hvorfor tyskerne feirer dagen en måned før de fleste andre, har vi ikke funnet noen forklaring på. Festen står ikke lenger i den romerske Universalkalenderen. Det er mulig at den ble strøket ved den hellige pave Pius Xs (1903-14) revisjon av kalenderen, som ble utgitt i 1920 under hans etterfølger Benedikt XV (1914-22). I Catholic Encyclopedia fra 1913 står i alle fall minnedagen oppført, men ikke i den romerske kalenderen av 1954, under pave Pius XII (1939-58).
I 1954 startet den franske akademikeren og islamologen Louis Massignon (1883-1962) en felles valfart for kristne og muslimer til Chapelle des Sept-Saints og La fontaine des Sept Dormants i Vieux-Marché nær Lannion i departementet Côtes-d’Armor i Bretagne. Vieux-Marché ligger i bispedømmet Saint-Brieuc et Tréguier og den gamle bretonske provinsen Trégor (bret: Bro Dreger), som består av den festlige delen av departementet Côtes-d’Armor og en liten bit av den nordøstre delen av departementet Finistère. Den inter-religiøse valfarten skjer hvert år rundt 27. juli i anledning Pardon des Sept Saints. En pardon er en lang botsprosesjon, en bretonsk tradisjon. Kapellet ble bygd mellom 1703 og 1714, og takket være Massignons initiativ og innflytelse ble det klassifisert av Les Beaux Arts og restaurert i 1964. 250 meter i retning Vieux-Marché fontenen, som er laget som et bilde av alle som har en andakt for De syv soverne. Som fontenen i Guijel i Algerie spruter vannet ut av syv åpninger – en i midten og de andre i en sirkel rundt.
De syv soverne ble et favorittmotiv i tidlig middelaldersk kunst. De syv soverne fremstilles oftest som syv unge menn i søvn i en hule. Den betydeligste kunstneriske fremstillingen av De syv soverne ble kanskje utført i 1758 av den berømte rokokko-stukkatøren Johann Baptist Modler (1697-1774) fra Kößlarn, nemlig høyaltret i Siebenschläferkirche i Rotthof ved Passau i Niederbayern. I Museum Victorium i Roma finnes det en detaljert statue av de syv mennene med deres navn, hvor Johannes, Maximian og Konstantin har hver sin klubbe, Martinian og Malchus har økser og Serapion en fakkel. Dionysius har en stor nagle, som noen ganger ble brukt som torturinstrument (clavi trabales). Noen tolker denne statuen som et tegn på at de syv ble drept ved hjelp av ulike torturmetoder og at deres levninger ble gravlagt i denne hulen.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Bunson, Engelhart, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, oca.org, zeno.org, ccel.org, nominis.cef.fr, 1911encyclopedia.org, saintpaultarsus.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. februar 2001