Det sørøstlige England hadde tidlig vært kristent. I følge tradisjonen ble evangeliet forkynt der av den hellige Josef av Arimatea, som ga sin grav til Jesus. Mange av de romerske soldatene som var stasjonert i England, var kristne. Kristne kirker var etablert i Britannia så tidlig som på 200-tallet, men deres antall var få og deres innflytelse liten. Etter at de siste romerske soldatene ble trukket ut av landet i 407, ble det svært urolige tider i Britannia. I romernes kjølvann ble England befolket av de germanske stammene anglere, saksere og jyder (angelsaksere). Disse var hedninger, og dette svekket de kristne ytterligere. De keltiske kristne klarte ikke å omvende erobrerne, så kristendommen forsvant nesten helt. De få romerske og keltiske kristne ble drevet inn i Wales og Skottland, og på 400-tallet var det bare en avsides og usikker liten gruppe igjen.
De hedenske okkupantenes hat mot de kristne var stort, og i den dårlig dokumenterte perioden fra 400- til 600-tallet var det mange kristne briter som flyktet fra det sørvestre Britannia og over kanalen. De dro til Armorica eller Aremorica (fr: Armorique), det gamle navnet på den delen av Gallia som inkluderer den nordvestlige spissen av Frankrike. Romerne brukte navnet Aremoricae («som vender mot havet») om landet. Dette området synes ikke å ha vært særlig tett befolket.
De britiske emigrantene ga regionen sitt nåværende navn Bretagne (engelsk: Brittany; bretonsk: Breizh), opprinnelig Petite Bretagne («Lille Britannia») for å skjelne det fra Grande-Bretagne (Storbritannia). De kalte de vestligste provinsene i Armorica ut mot Atlanterhavet for Cornouaille (Kernev; bretonsk: Bro Gernev) («Cornwall») og Domnonée (Domnonea; lat: Dumnonia) («Devon»). Et annet navn på Bretagne er Letavia (Llydaw). Bretagne er en av de såkalte Seks keltiske nasjonene, ved siden av Skottland, Irland, Isle of Man, Wales og Cornwall.
De kristne kelterne kom til Bretagne sammen med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester. Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet. Disse syv var de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640).
De kom alle fra fornemme familier, noe også deres navn avslører: Brioc kommer fra Briomaglus (bri = verdighet, mael = prins), altså en «æret prins»; Tudwal (tut = folk, wal = verdi), en «mann av verdi», Malo (mach = garantist, lou = lys), altså en som «bringer lyset», Samson inneholder den hebraiske stammen shemesh, som betyr «sol», Corentin, fra gammelbretonsk Courentin, ville være en mann som var «ekspert og dyktig» mens Paternus kommer fra pater = far.
Den delen av Bretagne som var preget av immigranter fra Britannia, organiserte seg i syv bispedømmer, hvert av dem med sin grunnlegger som deretter ble erklært hellige av folket og valgt som deres skytshelgener. Sammen med Rennes og Nantes, som lenge hadde vært i forbindelse med den latinske sivilisasjonen, utgjorde de Bretagne. De ni historiske provinsene i Bretagne, som tilsvarte de ni bispedømmene, var Cornouaille, Pays de Dol, Léon, Pays Nantais (Nantes), Pays Rennais (Rennes), Pays de Saint-Brieuc, Pays de Saint-Malo, Trégor (Tréguier) og Vannetais (Vannes). Disse symboliseres av de ni svarte og hvite stripene i det bretonske flagget Gwenn-ha-Du (bretonsk for «hvitt og svart»). De ni bispedømmene forble uendret til Den franske revolusjon.
Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.
Provinsene Rennes og Nantes ble knyttet til Bretagne først under Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne i 846. Han er en slags bretonsk pater patriae, og for bretonske nasjonalister er han kjent som Tad ar Vro (landsfader). Fra en sammenligning gjort av den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) mellom biografien om den hellige Convoyon (788-868), Indiculus de episcoporum Britonum depositione og et nesten fullstendig restaurert brev fra den hellige pave Leo IV (847-55) kan det virke som om hertug Nominoe kort før 850, da han ønsket å bli salvet til konge, og møtte motstand fra prelatene i Bretagne, forsøkte å bli kvitt dem ved å anklage dem for simoni.
Etter å ha hørt på en deputasjon av bretonske biskoper og på Convoyon, grunnlegger av klosteret Saint-Sauveur i Redon, som var sendt til Roma av hertug Nominoe, erklærte pave Leo IV at anklagen om simoni måtte avgjøres av et kompetent tribunal av tolv biskoper og attesteres av 72 vitner, og dermed bestred han Nomenoes krav på kunne avsette biskoper. Men Nomenoe avsatte likevel de fire biskopene av Vannes, Aleth, Quimper og Saint-Pol-de-Léon, og det på en brutal måte, og av deres bispedømmer skapte han syv nye, et av dem hadde sete i klosteret i Dol og ble umiddelbart et erkebispedømme. De øvrige to nye bispedømmene fikk sine seter i klostrene i Saint-Brieuc og Pabu-Tutual (Tréguier). På slutten av 850 eller begynnelsen av 851 skrev biskopene i de fire provinsene Tours, Sens, Reims og Rouen et reprimandebrev til Nomenoe og truet ham med ekskommunikasjon. Han brydde seg imidlertid ikke om brevet og døde dessuten den 7. mars 851. Dette er altså den egentlige bakgrunnen for opprettelsen av de syv bispedømmene.
Det har alltid vært rivalisering mellom byene Nantes og rennes om å være den viktigste byen i Bretagne. Da dagens franske regioner ble skapt i 1941, ble regionen Bretagne opprettet med departementene Côtes-d'Armor, Ille-et-Vilaine, Morbihan og Finistère og med Rennes som hovedstad. Regionen består av 80 % av det tidligere hertugdømmet og provinsen Bretagne. De resterende 20 % av det gamle Bretagne er departementet Loire-Atlantique i regionen Pays-de-la-Loire med hovedstad Nantes, som var den historiske hovedstaden i hertugdømmet Bretagne. Noen i Bretagne klager over den nåværende delingen av Bretagne og ville helst sett at departementet ble innlemmet i regionen Bretagne for dermed å gjenforene det historiske Bretagne. Dette ville imidlertid også skape noen problemer, blant annet hva som skulle skje med resten av regionen Pays-de-la-Loire, og ikke minst hvilken by som skulle bli hovedstad i denne gjenforente regionen Bretagne.
Tallet syv har en svært sterk symbolsk betydning i den jødisk/kristne tradisjonen. Det minner om de syv armene på menoraen, den syvarmede lysestaken som er det synlige vitnesbyrd om det guddommelige nærvær. Tallet har også en sterk anaforisk tilstedeværelse i Apokalypsen: De syv englene som står foran Gud (8,2), som man vanligvis kaller erkeengler, bokrullen som var forseglet med syv segl (5,1), syv engler med syv basuner (8,6) som annonserte syv ulykker, deretter de paradoksale mystiske røstene av syv tordener (10,3), hvis budskap forblir skjult, deretter kommer de syv englene som bærer syv plager, for ikke å glemme de syv kirkene (1,4) som den hellige, lille boken er sendt til og som representerer hele den kristne menigheten, sammen symbolisert av Store Bjørn, syv stjerner som er knyttet sammen og danner en vogn som hver kveld reiser på himmelen rundt polarstjernen.
Det er uten tvil kraften i denne apokalyptiske mystisismen som fikk berømmelsen til de syv helgenene til å vokse. Men deres prestisje ville utvilsomt ha vært langt mindre hvis det ikke hadde vært for deres reiser – både mens de levde og etter deres død. Først hadde de reist mellom Storbritannia og «Lille Britannia» – Bretagne, og senere førte de normanniske invasjonene til en betydelig mobilitet blant deres relikvier, som de bretonske munkene ønsket å bringe i sikkerhet for enhver pris.
Om 800-tallet hadde vært en periode preget av normannernes angrep og plyndringer, skulle 900-tallet bli enda verre for Bretagne, ettersom de slo seg ned i det som skulle bli kjent som Normandie etter dem. Gjennom traktaten i Saint-Clair-sur-Epte av 11. juli 911 ga kong Karl III den Enfoldige (898-922) områdene (eller bispedømmene) Rouen, Lisieux og Evreux til den norske vikinghærens leder Rollo (Gange-Rolf), Rolv Ragnvaldsson (ca 860-932). Hensikten var å samle vikingene fra nord («normannerne») og holde dem i deler av Neustria og ut mot kysten, for dermed å beskytte kong Karls kongedømme fra nye invasjoner.
En annen betingelse i traktaten var at Rollo skulle døpes og gifte seg med Gisla, kong Karls datter utenfor ekteskap, og bli kongens vasall. Han ble da også døpt etter alle kunstens regler og fikk dåpsnavnet Robert, men det siste punktet i avtalen ble komplisert ved at Rollo nektet å knele foran kongen og kysse hans fot. Etter lange diskusjoner kom man frem til et kompromiss: Rollo grep kongens fot, men uten å knele, men han var så høy at da han løftet armen, mistet kongen balansen og falt bakover.
Karls andre etterfølger som vestfrankernes konge, Rudolf av Burgund (fr: Raoul) (923-936), ga i 924 Rollo bispedømmene Sées, Mans og Bayeux for å sikre hans fortsatte vassaled. I 933 stadfestet Rollos sønn Vilhelm I av Normandie (ca 928-42), også kalt Vilhelm Langsverd (fr: Guillaume Longue Epée), denne vasalleden og fikk da bispedømmene Coutances og Avranches, og fra disse måtte de drive ut bretonerne som var de anerkjente herrene. Fra 911 betraktet normannerne Bretagne som et område åpent for væpnede angrep og plyndring. De bretonske kongenes autoritet kollapset fullstendig, og selv de modigste adelsmennene flyktet til Englands hellige kong Athelstan (924-39).
I denne situasjonen ville bretonerne sørge for å bringe relikviene av deres helgener i sikkerhet. De ble brakt til en rekke forskjellige steder, og gjennom århundrene ble de også splittet opp og flyttet rundt. Mange av dem ble ødelagt av hugenotter under religionskrigene, mens en stor del av de relikviene som overlevde, falt som offer for de revolusjonæres hat under Den franske revolusjon. Men takket være både tilfeldigheter og fromme troende har også en del overlevd til denne dag.
I Bretagne er det en svært gammel valfart som kalles Tro Breizh («Bretagne rundt»), hvor pilegrimene går rundt i Bretagne fra den ene av de syv grunnleggernes graver til den neste, i henholdsvis Saint-Brieuc/Sant-Brieg, Tréguier/Landreger, Saint-Pol-de-Léon/Kastell-Paol, Vannes/Gwened, Quimper/Kemper, Dol og Saint-Malo/Sant-Maloù. De første skriftene som nevner eksistensen av disse valfartene, stammer fra 1200-tallet.
Historisk ble valfarten foretatt som én lang reise på rundt seksti mil, men i våre dager gjennomfører pilegrimene valfarten i løpet av flere år, gjerne syv. I 2002 inkluderte Tro Breizh en spesiell valfart til Wales, og pilegrimene foretok dermed symbolsk den motsatte reisen av hva waliserne Sant Paol, Sant Brieg og Sant Samzun gjorde. Det heter at den som ikke foretar denne valfarten minst en gang mens han lever, vil bli dømt til å foreta den etter sin død, idet man bare tilbakelegger en distanse tilsvarende lengden på sin egen kiste hvert syvende år. Landsbyer feiret sine skytshelgeners festdager med en pardon (en lang botsprosesjon) og messe, som ofte inneholdt spor fra gammel hedensk praksis.