«De fire patriarker av Konstantinopel» er blant de helgener som æres spesielt høyt i den ortodokse kirke. De fire er de hellige Germanos I (715-30; d. ca 740), Tarasios (784-806), Nikeforos I (806-15; d. 828) og Methodios I (843-47). Alle fire var ikonoduler (billed-ærere) og faste motstandere av ikonoklasmen (billedstormen).
Keiser Leo III Isaureren (717-41) var grunnleggeren av det isauriske dynasti. Han var en tøff soldat fra det isauriske (syriske) høylandet, en dyktig feltherre og Østromerrikets redningsmann. Ved heltemodig forsvarskamp klarte han å stoppe angrepene fra kristendommens fiender mot Bosporos og dermed redde Øst-Europa fra islamsk erobring.
I kristendommen var hellige bilder høyt elsket, særlig i den greske kirken, og munkevesenet fremmet også skikken med å ære dem. Men det oppsto også overdrivelser og misbruk, og dette førte også til motstand. Andre faktorer spilte også inn, for eksempel ulike sekters fordømmelse av det å ære bilder. Det gamle Testamentet og dermed jødene hadde en avvisende holdning til bilder, og islam var svært billedfiendtlig. Et edikt som ble utgitt av kalif Jezid II i 723, godtok ikke bilder i kristne kirker i de områdene som var underlagt ham.
Alt dette gjorde at det i den greske kirken oppsto et innflytelsesrikt billedfiendtlig parti rundt biskop Konstantin av Nakoleia i Frygia. De vant nå innflytelse over keiser Leo, som gikk inn for et forbud mot bilder, delvis motivert i troen på at de var en hindring for konversjonen av jøder og muslimer. Men et slikt forbud var fremmed for den kristne tradisjon, og fremprovoserte de myndige skriftene til den store og hellige østlige kirkelæreren Johannes av Damaskus (Damascene) (ca 657-ca 749).
Det er uklart hva som var keiser Leo IIIs egentlige mål, men de var høyst sannsynlig politiske. I 726 offentliggjorde han det første billedforbud, det vil si forbud mot å ære hellige bilder (venerasjon), og ga ordre om at et høyt æret Kristusikon i Konstantinopel skulle ødelegges. En storm av protester gikk over landet mot denne ikonoklasmen (gr: eikon = bilde; klaein = å ødelegge), og en del av hæren gjorde opprør og satte opp en motkeiser. Men det lyktes keiser Leo å slå ned oppstanden i et blodbad den 28. april 727. Patriark Germanos av Konstantinopel talte mot billedforbudet og ble avsatt.
Keiseren fornyet billedforbudet i skjerpet form i et edikt av 17. januar 730. Det var signert av den nye og mer føyelige østlige patriarken. Den religiøse bruk av bilder, statuer og relikvier ble erklært gudsbespottelige. Nå raste det snart en storm av ødeleggelse over landet, hvor ikke bare bildene, men også mange av deres modige forsvarere, falt som ofre. Den ikonoklastiske striden skulle pågå i nesten hundre år, og ufattelige kunstskatter gikk tapt.