Den store og asketiske Johannes Prassek overbeviste gjennom sin naturlighet, åpenhet og tillitsfulle holdning til alle mennesker. Han blir beskrevet som karaktersterk og modig, og to uker før sin arrestasjon mottok han medaljen Luftschutz-Ehrenzeichen fordi han under det fryktelige luftangrepet på Lübeck hadde hjulpet til med å berge mennesker ut av et ødelagt sykehus. Men han gjorde ingen hemmelighet av sin avvisning av det nazistiske regimet og det var tydelig også i hans prekener. Dette ryktes snart, og menighetsmedlemmer og venner advarte kapellanen mot den faren som åpen kritikk medførte. Selv var han ikke enig i den tilbakeholdenheten som de katolske biskopene på denne tiden viste i forhold til naziregimet. Desto høyere aktet han den salige biskopen av Münster, den senere kardinal Klemens August von Galen (1878-1946), som han hadde bilde av på skrivebordet. Han var kjent som en begavet og medrivende predikant og som en politisk tenkende intellektuell. I soldat- og ungdomsgrupper kritiserte han åpent skytingen av fanger og jøder.
I den protestantiske pastoren Karl Friedrich Stellbrink fant han en stridsfelle. Begge delte ut flygeblader og annen informasjon, også via den engelske radiosenderen. Som en ytterligere provokasjon engasjerte p. Prassek seg i tillegg i sjelesorg blant polske tvangsarbeidere i Lübeck, og av den grunn lærte han seg til og med polsk.
Ved Herz-Jesu-Kirche i Lübeck arbeidet også de to prestene Edvard Müller og Hermann Lange. Johannes Prassek regnes som leder for de tre kapellanene i Lübeck, men han var ikke sogneprest, som noen kilder feilaktig oppgir.
Edvard ble presteviet i 1940, 29 år gammel, og han ble innsatt som adjunkt i Herz-Jesu-Kirche i Lübeck. Han var et heller upolitisk menneske og arbeidet først og fremst i ungdomssjelesorgen og blant enkle mennesker, og han ga ofte en hjelpende hånd dersom det var bruk for en håndverker. Han hadde ingen politiske ambisjoner, men han var klar på at nazismen og kristendommen ikke kunne forenes. I likhet med sine kolleger hørte han på den engelske radiosenderen til Tyskland. Sammen med sine kolleger kopierte og delte han ut prekener av biskop von Galen av Münster, hvor han fordømte nazistenes utryddelse av fysisk og psykisk syke. Ved gruppekvelder i Herz-Jesu-Kirche ble krigens vanvidd åpent diskutert.
En informant som utga seg for å være sosialt trengende, anga til slutt p. Prassek. Pateren hadde stolt på mannen og gitt uttrykk for sine kritiske holdninger overfor ham. Forræderiet smertet han dypt da han ble arrestert av Gestapo den 18. mai 1942. Undersøkelsene varte i ett år, og i denne tiden spredte Gestapo rykter om Prasseks livsførsel og forhold til kvinner. De ga ham også falske opplysninger om at biskop Berning hadde avsatt ham. Under rettssaken gikk han mot sin advokats råd og trakk ikke noen av sine regimekritiske ytringer tilbake.
Kort før Prassek var den protestantiske pastoren Karl Friedrich Stellbrink blitt arrestert etter å ha gått åpent ut mot naziregimet, og den 15. juni 1942 ble også Hermann Lange arrestert. Han la heller ikke skjul på sine aktiviteter under prosessen. Gestapo kunne ikke anklage Edvard Müller for offentlig kritikk mot regimet, men likevel ble han arrestert den 22. juni 1942. Også atten legfolk ble arrestert.
I juni 1943 ble de anklagete stilt for en folkedomstol som var reist til Lübeck fra Berlin. De var anklaget for «landsforrædersk fiendebegunstigelse» (landesverräterischer Feindbegünstigung), «forsvarsødeleggelse» (Wehrkraftzersetzung) og forbrytelser mot kringkastingsloven og forræderiloven. De geistlige ble den 24. juni 1943 dømt til døden og legfolkene til tukthusstraff. Etter at en benådningssøknad fra den katolske biskopen var avvist, ble de fire henrettet umiddelbart etter hverandre. Det skjedde ved halshogging med falløks den 10. november 1943 i fengselet Holstenglacis i Hamburg. I 2004 fant man igjen p. Prasseks avskjedsbrev sammen med brev fra pastor Stellbrink og p. Lange i Bundesarchiv i Berlin.
På sekstiårsdagen for henrettelsen den 10. november 2003 opplyste erkebiskopen av Hamburg, Werner Thissen, at det ville bli åpnet en saligkåringsprosess for de tre katolske martyrene (den katolske Kirke kan ikke saligkåre andre enn egne medlemmer). Erkebiskop Thissen opplyste i oktober 2009 at de tre vil bli saligkåret i 2011. Lübeck tilhørte bispedømmet Osnabrück før erkebispedømmet Hamburg ble grunnlagt i 1995.
Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Lübeck-martyrenes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
I forståelse med erkebispedømmet Hamburg sendte advokat Jürgen Becker fra Bocholt den 20. mars 2011 søknad om å få dommen mot de tre prestene opphevet. Becker tilhører den katolske studentforeningen Unitas Ruhrania, hvor også Johannes Prassek var medlem. Die Berliner Oberstaatsanwaltschaft erklærte deretter i et skriv at folkedomstolens dom av 23. juni 1943 for landsforræderi mot de tre kapellanene var opphevet i henhold til loven for opphevelse av urettmessige dommer fra nazitiden (Gesetz zur Aufhebung nationalsozialistischer Unrechtsurteile in der Strafrechtspflege – NS-AufhG). Dødsdommen mot Stellbrink var opphevet allerede i 1993 på anmodning av den protestantiske kirke.
De ble saligkåret den 25. juni 2011 i Lübeck i Schleswig-Holstein. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den fjerde geistlige fra Lübeck som ble henrettet, den evangeliske pastoren Karl Friedrich Stellbrink, ble også minnet i seremonien, ettersom den protestantiske kirken ikke foretar saligkåringer. I feiringen foran Jesu Hjerte-kirken i Lübeck deltok rundt 9 000 mennesker fra elleve land, blant dem mange representanter fra politikk og samfunnsliv, samt rundt tyve katolske og fire protestantiske biskoper.
Martyrenes minnedag er dødsdagen 10. november. De har fått en egen nettside.
Kilder: Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, erzbistum-hamburg.de, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden